Hva får fuglene til å slutte å synge? Og hva er en kontroversiell livskavalkade? Det sistnevnte betegner det emosjonssammensuriet som overvelder oss når vi tross dette ubehaget, allikevel lar fortiden innhente oss for å tydeliggjøre mye av det vi har greid å snuble oss gjennom på denne kronglete veien. Livet passerer i revy når vi blant annet ser tilbake på de 23 følelsesspekkede episodene vi har utgitt i forkant av denne. Det gjøres ved hjelp av trailerne vi har laget til hver episode, gjennom samtaler oss to imellom, pluss at du vil få presentert flere dikt som ble skrevet både før og etter at de diagnostiske brikkene falt på plass.
Denne reisen har vært preget av mye ekstremvær, og de hyppige stormene har vært voldsomme. Det er først og fremst de mangfoldige kalle dusjene som forårsaker flom. Men noen ørsmå spirer av håp som igjen resulterer i beskjedne gledesstråler, er også bidragsytere i den forstand at de iblant får noen lag med is til å smelte. Selv om det kan være forløsende der og da når de indre demningene brister, så er det krevende å få kontroll over flommene når de øker i omfang. For store skred er skremmende.
Å dypdykke i fortiden har både vært en forbannelse, en viktig vekstprosess, samt en nødvendighet for å takle nuet. Men så er det på tide å vende blikket fremover. Ja hvis vi får anledning til å tilrettelegge for en fremtid da. Vi er utslitt av å navigere uten kart og kompass. Lei av å manøvrere oss rundt i hinderløyper som ikke tilrettelegges. Vi kan ikke bygge broer før flere først blir med på å rive murer. Vi trenger dessuten at noen slukker ulmebrannene på den overgrodde kjærlighetsstien vår. Først da, kan flokene løsne, og brikkene falle på plass. Opprydning kan være utfordrende, skjønt alternativet er verre. For at vi skal nå frem, må også andre våge å se seg tilbake. Det er for sent å lytte til sangen etter at tonene har dødd ut.
Nevnt i denne episoden er også låten vår «Tåreslør», som ble til på grunn av denne podkasten: https://song.link/2wrctsmxwvgnw
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 24
02:49 Fra et ørlite håp til bunnløs fortvilelse
23:52 Når trådene floker seg til
45:01 Ulmebrann på overgrodd kjærlighetssti
1:09:18 Ruvende fjell og bunnløse tjern
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine Tiriell & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hvordan kan stigmaer og fordommer resultere i farlige selvoppfyllende profetier? Hvorfor fortsette å kjempe når det ikke finnes belønninger som er store nok til at det er verdt kreftene? Hvorfor ta kampene når man ikke får noe igjen fra de som tar ens mentale krigføring som enten en selvfølge, eller anser det som et selvvalgt overskuddsprosjekt? Hvorfor strekke ut en hånd når den ikke gripes? Hverken for å unngå at man faller utfor stupet, eller for å la en gi støtte? Hvorfor ruste seg for en ny dag med sjelelig smerte som er påført av de samme som ikke vil ta jobben med å lindre den? Hvorfor skal vi utsette oss for alt dette når det er mulig å forsvinne?
Det er ikke tilfeldig at vi utgir vår 23. episode den 10. september, som er Verdensdagen for selvmordsforebygging. Det er sjelden at folks tanker synes utenpå, eller at man kan basere tolkninger på ytre faktorer. Så den eneste måten å finne ut hvordan noen egentlig har det, er å spørre. Berøringsangst kan øke selvmordsrisikoene, mens mental tilstedeværelse kan forebygge.
Det har kommet et kjølig høstdrag i luften, noe som er et tegn på at vi tross alt har overlevd sommeren. Men til hvilken pris? Batteriet er nesten flatt, og lysene har nærmest brent ned. Det sies at man blir klok av skade, men av skade blir man skadet. Skjønt selvrefleksjon i den fasen en påføres skade, kan derimot gjøre en klok. Styrke omhandler ikke først og fremst evnen til å holde seg oppreist, men å reise seg igjen etter å ha falt. Det krever både fysisk og mental styrke for å få noen på beina igjen også, skjønt selvtilfredsheten over å ha vært til nytte ved å ha utgjort en forskjell, vil sannsynligvis oppveie. Det er uansett tyngst å være den som ligger nede. Særlig hvis håndsrekninger ikke gis. Skal vi forbli i mørket vårt som vi i det minste kjenner godt nok til å kunne orientere oss i? Eller våge å ta imot bistand til å kanskje åpne døren i enden av denne mørklagte og svingete korridoren som mangler ventilasjon? Vi kan ha mye å vinne, men også alt å tape. Det er på tide at folk fjerner skylapper og merkelapper. For alle er mer tjent med en utvidet horisont, enn et innsnevret synsfelt. Det er mer hensiktsmessig å tenne nye fakler i kulden og mørket, enn å tolke kun ut ifra det som synes i nøkkelhullet.
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 23
02:23 Flatt batteri og nedbrente lys
24:14 Skylapper og merkelapper
46:31 Å kun bli sett gjennom et nøkkelhull
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine Tiriell & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Tror du på andres spøkelser? Ja i den forstand at du tar folks opplevelser på alvor uten å fordømme eller båssette? Har psykiatrien blitt mer opptatt av å stille diagnoser, enn å fokusere på adferdsårsaker? Hvordan har man kommet dit at berøringsangsten har blitt livstruende? Medmenneskelighet omhandler tilstedeværelse og ivaretakelse, ikke prestasjon.
Sommeren 2025 er på sitt heteste, noe vi hovedsakelig bare får tatt del i på innsiden av åpne vinduer grunnet minimalt med assistentbistand. Når folk blendes av solen og er mer opptatt av sommerværet enn været på innsiden, så oppstår det igjen sommerkulde i solsteiken. For stormene som herjer innvendig, stilner ikke nødvendigvis selv om det serveres solskinnshistorier. Snarere tvert imot. For når sosiale medier nok en gang flommer over av vonde triggere, brister den indre demningen. Tårene brenner i solen, men vaskes bort i sommerregn. For da minsker kontrastene, og det føles ikke like ensomt å forskanse seg inne. Tiden går, og det er ikke gitt at livet består. Men noen kjærkomne breaks ifra hverdagen, minner oss på hvordan det var å leve. Skjønt det å bare få en liten smak av noe man lenge har hungret etter når man ikke vet om anledningen byr seg igjen, gjør noe med en. Dessuten er ikke alle smakebiter fra fortiden, av det gode slaget. Selv om vi omsider har møtt på en positiv kommunal instans, så kan det hende at tiden har gått ifra oss. For det kan være at stien vår har blitt så overgrodd at den ikke lenger er fremkommelig.
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 22
02:23 Spøkelser på høylys dag
22:25 Sommerkulde i solsteiken
45:38 Får vi gått videre før alt er kjørt?
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine Tiriell & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Tolker du mennesker ut ifra det du ser eller blir fortalt av andre? Eller det du hører direkte ifra den det gjelder? Er vi oppriktig interessert i innholdet i hverandres livsbagasje? Og hvor behjelpelige er vi med å bære den om det blir for tungt for den som drasser på den hver dag? Hvordan kan maskering bli noe man gjør ufrivillig? Hvem var egentlig Tiriell? Hva er elektrosjokkbehandling? Og hvor alvorlige kan konsekvensene av denne behandlingen bli? En ekte sorg, fører gjerne til mange falske smil. Skjønt smilene kan også være ekte der og da, uten at det gjør sorgen falsk. For livet er ikke svarthvitt, enten eller. Livet er fullt av nyanser.
Milepæler har brakt oss nærmere hverandre, men vi har dessverre blitt hindret i å kunne livnære oss tilstrekkelig av alt det fine som spirer og gror på kjærlighetsstien. For vi har gjentatte ganger praktisk talt blitt tvunget ut på krigsstien. En sti vi misliker, og som blir enda mer krevende siden vi hverken har rustning eller skjold. Det eneste våpenet vi har, er ordene våre. Men de når ikke inn til de som bevæpner seg. Skjønt vi ønsker bare våpenhvile. Innledningsvis i denne episoden vil du få et innblikk i hvordan det var på den fredlige kjærlighetsstien vår. Vi vil bare tilbake dit slik at vi kan puste med magen, senke skuldrene og heve hodet igjen. Så vil du hjelpe oss dit? Selv om du da må gå noen ekstra runder i mørket? Det kan også bli kaldt. Men når solen tar over for månen, vil varmen forhåpentligvis komme tilbake.
Vi har fokusert mest på det som skjedde fra og med januar 2023. Men høsten 2022 var en høst som tok mer enn den gav. Den var opptakten til katastrofal nedstemthet, og danner grunnlaget for mye av det vi har snakket om i denne podden. Derfor synes vi det er på tide å også ta deg med på denne dystre reisen.
Link til bryllupsdokumentaren vår:
https://youtu.be/dQwOhbsmk9g?si=K1UDtZA0qbsmbyjO
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 21
02:56 Før alt ble svart, var skyene rosa
17:34 Høsten som tok mer enn den gav
45:40 Opptakten til katastrofal nedstemthet
1:08:25 Ta av egen maske før du hjelper andre
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine Tiriell & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hvordan ville du kunstnerisk eller litterært ha portrettert deg selv? Og har du funnet en ramme som oppleves riktig for deg? Ja hvis du føler for å passe inn i en ramme da. Er det virkelig sånn at man enten må ha barn og/eller utøve vold for å få bistand til å redde en havarert familie? Kan hjernens prosesseringsarbeid resultere i drømmer det er verdt å reflektere litt rundt? Uansett er ikke det å følge drømmene, ensbetydende med å forfølge de. Men hva om du ikke gis mulighet til å følge drømmene dine? Selvbildet falmer i skyggen, uavhengig om det er innrammet eller ikke.
Med mindre det hadde sneket seg inn noen solstråler vi ønsket å dele i denne podkasten, så er det vel egentlig først og fremst trist at vi nå har jobbet oss helt frem til episode 20 som blir vår lengste til nå. For livssmerten er så stor at det ikke holdt med de foregående episodene. Sommeren 2025 er rett rundt hjørnet, og vil sannsynligvis være generøs nok til å servere solfylte minner mange for ettertiden kan varme seg på når gråværsdagene dominerer værkartet. Men solen skinner ikke i skyggenes dal hvor vi så alt for lenge har vært fanget. Finnes det en måte å bryte disse lenkene på? Føler noen seg kallet til å bistå? Er det mulig å få litt lønn for alt strevet før timeglasset renner ut ved at kroppen ikke lenger klarer de psykiske belastningene? Det er vondt å være prisgitt andre. Og enda vondere blir det når ens behov ikke imøtekommes. Det ville gitt oss en bedre følelse om flere var bevisst sitt ansvar og tok det, slik at vi slapp å plassere det der det hører hjemme. Skjønt selvinnsikt omhandler ikke bare ansvarsbevissthet, da det også dreier seg om å innse egne begrensninger. Men ikke la frykten for selvransakelse begrense din ivaretakelse av andre, uten at du ber om hjelp. For det er når en innser sin egen utilstrekkelighet, man kan gjøre noe med det. Selvinnsikt er nødvendig for å forvalte ressurser hensiktsmessig. Vi erkjenner at kapasiteten vår er sprengt fordi alle krefter går med til å gjennomleve regntunge og stormfulle dager. Vi har beklageligvis derfor ikke overskudd til å følge opp ting vi ellers ville ha engasjert oss i. Som følge av dette, er det med en solid porsjon ydmykhet vi takker de som gjør det mulig for oss å bruke de kreftene vi har på oss selv nå. Forhåpentligvis vil vi en vakker dag kanskje være rustet til å gi mer tilbake. Men det forutsetter at vi kommer oss bort ifra skyggenes dal, slik at solen kan kaste litt glans over selvbildet som er i ferd med å gå i oppløsning. For alle trenger å føle seg til nytte.
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 20
02:22 Falmet selvportrett i skyggenes dal
22:59 Krengende livstog på vei mot stupet
45:57 Vingeklippet og stemmeløs
1:05:20 Blåtoner fra livets orkestergrav
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Lar du stolthet eller ydmykhet styre din videre behandling av noen du har forulempet? Hva sier egentlig bibelen om mellommenneskelige relasjoner? Hvordan kan helsevesenets ufravikelige prinsipper forsvares medisinsk, når mangelfull ivaretakelse underveis gjør at man som pasient til slutt mister grepet om redningsbøyen og overlates til seg selv? Hva hadde du følt hvis det ikke var plass til deg på noen av de livsarenaene du søkte til?
Livgivende solstråler har fjernet siste rest av is og snø fra veiene, og de første vårblomstene titter frem. De erfarer alt for første gang, og tar derfor ingen forbehold om en lunefull årstid. Men vi er klok av skade. For posttraumatisk stress, kan parallelt føre til posttraumatisk vekst. Kropp og sinn henger sammen, samtidig som at de er adskilt. For kropp = biologi, mens sinnet eller sjelen = biografi.
Opplevelsen av de instansene vi har trengt bistand ifra, er at vi konstant møter formalitetsorienterte veisperringer som gjør tilhelningsprosessene krevende. Det ved at vi underveis fanges i forutbestemte labyrinter som er så ufremkommelige at det tar mer krefter å orientere seg, enn vi har igjen! Helseapparatet kan iblant bidra til mer uhelse som følge av standardiserte håndteringer. Det vil si fravær av pragmatiske måter å møte situasjoner på som ikke passer inn i de stereotypiske A4-malene. Ved å være fastlåst til bestemte rekkefølger å gjøre ting i, så kan utfallet bli det motsatte av hva formålet opprinnelig var. Altså at man faller av på veien. Opprivende episoder gjentas grunnet folks uvilje når det kommer til handlinger som ville redusert våre livsslitasjer, og leget mentale sår. Beredskapen overaktiveres, noe som resulterer i blokkeringer når medisinoppfølging samt annen behandling blir et tema. Kroppen går i alarmmodus på grunn av utrygghet rundt videre håndteringer. Årsaken er at det ikke tilrettelegges for tillitsetablering.
Vi mennesker er flokkdyr, og tilhørighet er et av basisbehovene våre. Det er ulike årsaker til at folk faller utenfor samfunnet, eller ikke opplever tilknytning. Det finnes mange sårbare grupper, men vi savner fokuset på noe så komplekst som fysiske funksjonsnedsettelser kombinert med psykisk uhelse som skapes av samfunnet. Uhelse kan skylles noe situasjonsutløst enten forårsaket av et ikkefungerende system, eller som følge av en medmenneskelig svikt. Og hvis episoder gjentas, kan det bli komplisert å finne sin plass i flokken. Viktigheten av mental omfavnelse er undervurdert. Det å føle seg sett, anerkjent og respektert, kan være livreddende. Iverksettelser ut ifra fastlåste tankemønstre og pålagte metoder man følger slavisk, kan derimot ta liv! Det føles som om mye av vårt liv nå ligger i andres hender, selv on vi på flere fronter tar ansvar etter beste evne. Skjønt vi er realistiske nok til å innse at helsen ikke klarer dette stort lenger. Vi har gjort utallige tapre forsøk på å innhøste forståelse hos både offentlige etater og andre. Men justeringsmotvilje samt veksthemmende tankemønstre setter opp stengsler som vanskelig lar seg bryte. Når redningsstrategiene er så nådeløse og brutale at man ikke makter å henge med videre, blir en til slutt nødt til å slippe taket i redningstauene man lengst mulig har klamret seg til. Medmenneskelighet undervurderes, og fagkompetanse kan lett overvurderes eller brukes som en hvilepute der en selv helst vil slippe å trå utenfor komfortsonen for å få noen på beina igjen som ikke lenger orker å holde seg oppreist. Iblant så kan mental tilstedeværelse bety mer enn fysisk nærvær. Hva slags omfavnelse trenger du? Og hva gir du selv?
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 19
02:16 Dører lukkes og avgrunnen åpnes
19:59 Jakten på livsredskap i mørkets dyp
37:37 Konstant motvind, og aldri medregnet
58:44 Hvis enda et redningstau revner
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hva betegnes som harmoni for deg? Har du funnet den rette livsruten? Eller har du kanskje et nyttårsforsett om å finne veien til et bedre liv? Har du noe du betrakter som ditt livsverk? Noe du brenner for? I så fall oppfordres du herved til å holde liv i bålet. Ildsjeler kan spre mye varme, noe som sårt trengs. Men ikke brenn lyset i begge ender. For blir man utbrent, er det vanskelig å holde kulden borte.
Nå har vi nettopp utgitt «Tåreslør», låta som på en veldig emosjonell måte ble til grunnet denne podkasten som vi reflekterer en del rundt. Den nye livskomposisjonen vår står på menyen og serveres som hovedrett. Skjønt vi byr på mer, for livet skjer.
Det har igjen blitt sjenket oss et nytt år, hvilket betyr at det garantert også vil serveres mange nye utfordringer. For de fleste sikkert både på godt og vondt. For Kathrines del blir podkastjobbing en måte å gjennomleve dagene frem til den 16. januar 2025, hvor den videre livsferden kan avgjøres. Dette er nøyaktig to år etter at alt stoppet opp!
Man har som regel potensiale til å bli en bedre versjon av seg selv, og veien til bedre livskvalitet omhandler ofte fremtidsrettede kamper. I andre tilfeller kan nøkkelen heller være å ha et større fokus på å akseptere nuet, at ting har blitt som de har blitt. Dette er ikke ensbetydende med å godta alt mulig. For man kan miste seg selv gjennom resignasjon. I hvert fall dersom man hadde fortjent bedre, men ikke orker å stå opp for seg selv. Skjønt man slites også i stykker ved å konstant jage etter noe som uansett kanskje ikke er verdt sin pris. Derfor blir alt en vurderingssak. En individuell avveining som det ikke finnes noe fasit eller oppskrift på. Årsaken til at den samme medisinen iblant fungerer ulikt fra dag til dag, er nok et eksempel der nøyaktige svar ikke foreligger. Status rett før og litt etter utgivelsen av episode 17 for Kathrines del, var psykisk kollaps som skildres slik: «Hjernen jobbet på høygir med å trekke meg ned i det beksvarte mørke hvor jeg videre vikles inn i suicidale tankespiraler. Jeg er alt annet enn klar for å gå inn i dette nye året som garantert vil kreve mer enn jeg har igjen å gi. Heldigvis gjør medisinen som oftest en fantastisk jobb ved å endre mindsettet mitt til noe som er adskillig mer konstruktivt, selv om det er midlertidig og fordrer en høy dose. Så da er jeg tilbake i vakuumet mitt enn så lenge i hvert fall. Og dette gjorde meg kapabel til å sluttføre arbeidet med «Tåreslør», noe som føles forløsende.»
Vi håper låta tas varmt imot! Og med disse ord og toner, ønsker vi dere et godt og ettertenksomt nyttår!
https://distrokid.com/hyperfollow/kathrineandjohnandrliumnetland/treslr-2
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 18
02:07 Lammet av fortidens demoner
21:31 Ny livskomposisjon på menyen
43:14 Musikkglede i sorgens kapittel
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hvilke stjerner er de største? Hvem skinner mest? Hvor mange stjerner er det blant oss? Og hvordan blir de til? For hva leder til stjernestatus? Og er det noe å trakte etter? Vil de stjernene som funkler mest, også slukne først? Eller kan noen glitre selv etter å ha falt? Kan det være en sammenheng mellom sosiale medier, individualisme og selvutnevnte stjerner?
Selv om vi nok en gang har valgt å la julekarusellen passere uten oss, så er ikke frivilligheten i dette uten en sterk grad av sårhet. For om det materialistiske jaget ikke er et savn, er det noe annet med det samholdet julen kunne ha bidratt til å forsterke. Når man nesten en hel uke heller ikke har assistanse til å få gjort det en måtte ha behov for, så blir julehøytiden en lang og mørk tid innenfor husets fire vegger. Men hvordan kan et lystbetont samspill resultere i Tåreslør?
Vår måte å gjennomleve monotone dager på, har blitt å produsere fargerike podkastepisoder samt musikk som er alt annet enn monoton. Dette vil du igjen få ta del i både ved å få mer informasjon om studioet vårt, og når vi orienterer mer om prosessen rundt det å skape musikk.
Hvordan utvider man toleransevinduet sitt?
Mange synes det er såpas utfordrende å gå inn i seg selv for å jobbe med egne følelser, at de i stedet retter emosjonene sine utover og mot andre ved at egne vansker tilskrives faktorer man kan distansere seg fra. Men bevisstgjøring rundt årsaken til egne håndteringsmetoder, er første bud samt det viktigste steget på veien tilbake dersom man har mistet kursen. Det har særlig den siste halvannen måneden blitt brukt ekstra mye krefter på å holde seg oppreist. For det er tungt å stritte imot når tilværelsen kontinuerlig prøver å sparke beina under deg. Da innspillingen av forrige episode ble gjort, bidro overlevelsesstrategiene til å midlertidig holde liv i den indre ilden. Men når halmstråene man klamrer seg til knekker, dør flammen. Og da tærer kulden på kreftene som allerede var på sparebluss. Skjønt det hjelper allikevel litt å føle at det livsplatået man har klart å havne på, er relativt stødig med mindre man igjen dyttes utfor kanten.
Når en stjerne har brukt opp det meste av drivstoffet sitt, dør den og det dannes sorte hull. Hva som videre skjer med de, avhenger av hvor mye masse de har. Men hva med oss mennesker? Det har blitt sagt at når en stjerne faller, går en sjel opp til Gud. Skjønt det sies også at når noen dør, får himmelen en ny stjerne. Men hva om man bare gradvis dør innvendig? Livet ses gjennom et slør av tårer. En stjernespekket nattehimmel kan gjøre den komfortable juleboblen desto mer bekvem for de som mener at morgendagens bekymringer bør vente. Men bør de egentlig bestandig det? Eller skylles utsettelsene en redsel for at den skjøre juleboblen skal gå i oppløsning? Våre nyttårstanker med påfølgende takk, går til de stjernene som klarer å lyse opp vår mørklagte sti.
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 17
02:37 Dråpen på toleransevinduet
14:40 Åpent sinn i et lukket rom
35:13 Lystbetont samspill gjennom "Tåreslør"
50:30 Når halmstråene knekker, dør flammen
64:39 Et sort hull for hver fallende stjerne
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hvordan kan måten man behandles fungere som mental korrekturlakk ved at sjelens farger utviskes, slik en våt svamp vasker bort kritt fra en tavle? Eller som et viskelær fjerner blyantstreker. Hva skjer når man av et kontinuerlig hensyn til omgivelsene nedtoner det emosjonsrike fargespekteret sitt? Det må både regn og sol til for at regnbuen skal komme frem. Men kan en regnbue bli blass? Kan den i så fall få tilbake fargetonene hvis det tillates mer av både styrtregn og glitrende solskinn på det mentale værkartet? Hvordan kan man tilrettelegge for trygghet i relasjoner? Selv om det er advent, er det ikke alt som bør settes på vent.
Høsten 2024 forbereder sin avskjed, skjønt den lar seg ikke like lett kue som året før. Men etter hvert krever vinteren sin rettmessige plass. Når man føler seg liten, skjør og ubetydelig, så er det ekstra kjærkomment med noen flere tegn på at man ikke sitter med eneansvaret for at livet har floket seg til. Problemet er bare at ikke alle er like ansvarsbevisste. Sjelens farger fortjener ikke å dempes slik at alt blir blast før det videre kan bli helt fargeløst. Nei, sjelens farger bør spilles ut. Dette tas i ordets rette forstand på alvor i denne 16. episoden som blant annet vil omhandle de praktiske samt tekniske aspektene ved denne podkastproduksjonen. For dette er vesentlige faktorer som også inkluderer musikalsk samspill. Du skal få bli bedre kjent med vår vei frem imot ny musikkutgivelse, og du vil kanskje forstå litt mer av omfanget når det gjelder enkelte omstendelige prosesser. Noen omveier velges bevisst for å oppnå ønsket resultat, mens andre omveier skylles dårlig tilgjengelighet/mangelfull synstilrettelegging.
Det er vondt å svelge kameler, og ikke all kost kan tilpasses sarte ganer. Skjønt iblant er det formålstjenlig å sørge for at de fleste kan gape over, svelge samt fordøye det man tilbereder. Å befinne seg i løvens hule, er skremmende. Men hvordan er det å være en løve i bur? Psykisk uhelse er ikke det samme som psykisk sykdom. Vi håper tåken vil lette hos enkelte, slik at de kan se ting klarere. Først da er det realistisk at det tette skylaget tidsnok sprekker opp slik at solen kan bryte gjennom til slutt. Mørk innsikt kan gi lyse utsikter. Håpet er at den vingeklippede nattergalen kan fly fritt igjen, og at løven i buret får friheten tilbake. Men da må elefanten i rommet ut! Når det er høytid, er det på høy tid å snu seg.
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 16
02:20 Mørk innsikt kan gi lyse utsikter
21:30 En løve i bur
48:25 Spill på strenger, men ta det piano
1:06:04 Solnedgangene gjør regnbuen blass
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Er psykisk helsevern først og fremst til for å verne pasienter eller pårørende? Ja for hvordan kan det psykiske helsevernet utøve traumatiserende tvang av hensyn til de pårørende, uten å se pasienten? Hva er definisjonen på en «vanlig familie»? Og er det et mål å være det? Frykter du emosjonsutløste vulkanutbrudd? Kan et bevrende hjerte forårsake jordskjelv? Å bli sett i mørket samt hørt i stormen, er avgjørende for veien videre. Voksne trenger også å bli validert.
Selv om den mentale gjestfriheten sliter på inventaret, så har det sin visjon. Du slippes derfor fortsatt inn dersom du for 15. gang ønsker å frekventere dette mørket. Men inviterer du på besøk i ditt eget indre? Man er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Så skal man komme i mål sammen, forutsetter det at det gjøres tilpasninger. Det er langt ifra kun barn som ofte frykter smerte, er redd mørket, eller har en selekterende hørsel. For voksne krangler også om plassen, og fryser andre ut. De fleste foretrekker varme smil fremfor en kjølig kommentar. Det hjelper lite å bli tilbydd en skulder å gråte på, når den er så kald at tårene fryser til is. Da kan de heller renne fritt. Å trå varsomt, er ekstra viktig hvis landskapet er ukjent. Dessverre er ikke alle så nøye med å studere kartet litt før de uttaler seg om hvor andre bør gå. Konsekvensen kan bli at man aldri finner tilbake. For til tross for at hodet holdes kaldt og at man har is i magen, så er det smertefullt å gå videre med kalde føtter.
Høstkveldene er lange og mørke. Lysglimtene blir stadig kortere. Selv ikke en rosa elefant vil kunne løsne flokene og lette på den tunge stemningen i rommet. Det er krevende å heve seg over den urett som har blitt begått, når fremtidshåpet synker. For selv om frustrasjonen stiger, samt at de fortvilte aftenbønnene også øker i volum, så er det ikke alle man greier å vekke. Man blir trangsynt av å gå med skylapper samt å sette merkelapper. Med mindre det igangsettes en leteaksjon, så blir man værende der man ikke kommer seg videre ifra. Det fordi man har blitt for nummen av kulde til å kunne bevege seg. Skjønt bevegelse er det eneste alternativet for å kunne finne en annen rute. Det er fremdeles ikke gitt at man finner stien der man kom fra, men kanskje det uansett er på tide å stake ut en helt ny kurs.
Nevnt i episoden:
Episode 253 av podkasten «Pia og psyken», «Om behovet for anerkjennelse, med psykiater og forfatter Tormod Huseby.»
https://open.spotify.com/episode/2ynOXX9o9sXwx53pKiUEKF
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 15
02:09 Rosa elefant i rommet
22:00 Aftenbønner i helvete
37:53 Før jeg sovner inn
48:56 Blodsbånd kuttes og hjertet plastres
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hvor mye byråkratisk sneversynthet samt paragrafrytteri skal man måtte tåle når livet allerede er så tøft at hovedfokuset blir å mest mulig helskinnet snuble seg gjennom alle de krevende utfordringene en hver ny dag brutalt byr på? Hvor meningsløst og tungt må livet over tid være før det høstes forståelse for at man ikke lenger har krefter til å gjøre ting i den rekkefølgen som kanskje ville gitt den største gevinsten på sikt? Hvorfor er det enklere å tråkke over en strek, enn over en terskel? Eller å komme seg velberget opp kjellertrappene? Hvordan skal man komme seg ut av det evinnelige hamsterhjulet? Vil en vingeklippet nattergal noen gang kunne fly fritt?
Å finne mer livsmotivasjon når man uansett føler seg fortapt, blir i dette tilfellet en håpløs oppgave grunnet for få lagspillere. Det finnes mange skjær i sjøen som ikke er avmerket på de kartene man får utdelt. Og støter man på de, er det lett å gå til grunne. Så lenge det ikke kastes ut redningstau, blir det naturlig å legge inn årene som er så tunge at det blir vanskelig å ro seg i land. Stillheten er øredøvende, og lysene som blant annet tennes av de som ikke klarer å gi sårt tiltrengte håndsrekninger, brenner ned. Et brent barn som naturligvis skyr ilden, vil instinktivt benytte tilgjengelige fluktveier for å unnslippe svikefulle ildtunger. Alt blir bare enda verre om dette straffes ved å brenne broer. Så hva er hensikten med å tvinge et brent barn til å bli værende i det flammeinfernoet som oppstår når det kastes bensin på bålet? Høstens maktdemonstrasjoner består av mange voldsomme utbrudd, og det mørkner fort. Dette mørket slipper John André deg dypere ned i, og det blir tydeligere enn noen gang at et beger ikke er stort nok for alt det som lenge har fylt seg opp. Da episodeinnspillingen startet, nærmet Kathrine seg en helt bestemt målstrek. Skjønt optimismen var liten. For målstreken var i enden av en tunell uten mange nok lyskilder. Til tross for John Andrés kjærlige tilrettelegging, så er det en stor fare for at livsbalansen har blitt for svekket til at alle hinderløyper er gjennomførbare. Så hva da? Og hva nå? Flyter tankene bedre når hodet legges i bløt? Og vil den mollstemte nattasangen dø ut, eller få flere vers om flygeevnen en vakker dag bedres? Er dette starten på fremtiden? Eller bare avslutningen på fortiden? Man blir hudløs av å gå på glødende kull.
Nevnt i episoden:
Episode 266 og 273 av podkasten «Pia og psyken»,
https://open.spotify.com/show/6HwpGkopsGYPwMfw6m4brY
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 14
02:07 Brent barn og brente broer
16:28 Fri flyt av tanker med hodet i bløt
28:25 I bunnen av kjellertrappen
41:20 Nattergalens mollstemte nattasang
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Når føler du deg sett? Og hvordan ser du andre? Hva legger du i begrepet «sommerkroppen»? Er du som voksen bevisst på å bevare barnligheten i deg? Hvor lenge skal man måtte stå der på perrongen i kulden og mørke mens alle tog passerer? Det hjelper lite at det alltid går et tog, så lenge de ikke stanser. For at et sinn skal kunne åpnes, må iblant munnen lukkes og ørene skjerpes.
Gjenklangen av disharmoniske fortidstraumer fortoner seg som et evig ekko. Kroppen er spent som en buestreng, hjerterytmen øker, og den raske frekvensen ville forårsaket senebetennelse hos selv den mest erfarne trommis om vedkommende prøvde å holde tritt. Dessverre så er det ikke alle for unt å kunne velge et mer egnet livsrepertoar. I et dog nokså svinnende håp om at ulykkeskvoten er oppbrukt, skjønt først og fremst fordi det ikke settes noe særlig lit til gammel overtro, så tas det sjansen på å utgi episode 13 hvor en klam og falmet sommerdrakt erstattes av høstens luftige fargetoner. Det har både vært et ustabilt og monotont utholdenhetsprosjekt å gjennomleve sommeren, noe som utdypes i samtalene du får lytte til. Ble det mulig å frekventere shoppingsentre igjen slik at nødvendige fornyelser kunne innbringes? Og hva er status på medisinfronten? Hva skjer når store sansetap man allerede har, blir enda større fordi helt essensielle og høyst nødvendige hjelpemidler plutselig bestemmer seg for å streike i et ubeleilig tidsrom? Musikkfokuset får dessverre ikke plass hverken i denne velfylte episoden, eller i den neste slik ting utvikler seg. Men du vil blant annet bli bedre kjent med John André. Når man lenge har gått på akkord med seg selv, er det på tide å ta noen grep. Ja med mindre man har blitt for skadeskutt til å greie det da. Kvelden faller på, og snart er tiden inne for å gå til ro. Skjønt det er vanskelig å falle til ro, samt å slå seg til ro. Dessuten blir den seige gjørma stadig mer krevende å komme seg opp av.
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 13
02:06 Et evig ekko
19:06 Når sanser går tapt, må kamper vinnes
38:33 Ta grep fremfor å gå på akkord
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Føler du at det er lettere å tømme hjertet når glasset eller matfatet gjentatte ganger fylles? Synes du det er enklere å gå en stor ring rundt noen som har det vanskelig, enn å slå ring om vedkommende? Hva gjør man når man ikke kommer seg videre grunnet traumer forårsaket av helsevesenet samt privatpersoner? Hvordan har relasjonene dine gjennom livet påvirket og utviklet deg som menneske?
Å produsere denne dokumentariske podkastserien, har vært og er ekstremt mentalt krevende selv om responsen flere ganger har løftet oss opp. For de støttende tilbakemeldingene gir oss nødvendige bekreftelser på at jobben vi nedlegger, har sin visjon når det kommer til det å være et talerør for flere. Intensjonen er jo å gi en fellesskapsfølelse, da det hjelper å vite at man ikke er alene til tross for at man ikke unner andre å ha det vondt.
Mai 2024 fortsetter å forføre folk med varme smil, samt ved å la hete solstråler lekent spille over vinterbleke kropper slik at huden i stedet blir gyllen. Men Kathrine lar seg fremdeles ikke smigre av denne tilstedeværelsen. Tvert imot. For smilene vil aldri nå øynene, og solstrålene forblir ikke i hjertet. De vonde triggerne står i kø, og rusjtrafikken i hodet tar seg opp. Det samme gjør alkoholkonsumet og distansen til resten av verden. Maimånedens klamme hender samt dampende pust, gjør at det søkes ly inne. Alt føles overveldende fordi nesten et hvert gjøremål innbefatter noe som oppleves som en uoverstigelig barriere. Den velfylte ryggsekken kjennes blytung der den konstant gnager mot sår og tynn hud. Skjønt en tom ryggsekk gir hverken fysisk eller psykisk styrke.
Men hvor mye har man egentlig igjen for å ha fylt ryggsekken med nyttige verktøy dersom man underveis får så store slitasjeskader etter å alt for lenge ha båret på for mye, at det ikke lenger er krefter igjen til å ta i bruk verktøyene hvis målstreken en gang blir nådd?
Også nevnt i episoden:
"Ja vi elsker" - hør et spontant mobilopptak i stua vår natt til 17. mai 2024 med vår versjon av nasjonalsangen.
https://youtu.be/Ey1tfc7y7y0?si=yvs3rxLLddM3IM0D
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 12
02:09 Glasset fylles før hjertet tømmes
20:10 Slå ring om, fremfor å gå i ring rundt
30:46 Disharmoniske fortidstraumer
41:23 Såre relasjonsslitasjer
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Når begeret er fullt og energilageret tomt, blir det krevende å opprettholde utgivelsesfrekvensen på disse episodene. Kathrine og John André innser at de må senke kravene til seg selv når strikkene som jevnlig tøyes, mister elastisitet. For selv om det å minske presset går på bekostning av kontinuitet samt den fremdriften de trenger for sin egen del slik at de forhåpentligvis kan komme seg videre, så må helsen ha hovedprioritet.
Å være alene og retningsvill i dystre blindgater, kan oppleves klaustrofobisk. Når også tåken pakker seg til slik at man blir enda mer desorientert, kommer panikken smygende. Derimot så er det å være i samme båt, noe som omhandler fellesskap og føles mindre ensomt. Men når livbåten er så overlesset og tungrodd at den ikke lar seg manøvrere til tross for at man er flere om årene, drives den stadig lenger bort ifra havnen som var målet. For planen var å kaste ankeret der det igjen kunne bli mulig å få fast grunn å stå på. Skjønt det fordrer at kreftene underveis ikke ebbes helt ut, at vinden snur, eller at noen kommer en til unnsetning før livbåten synker. Om bagasjen blir for tung å bære, kan det være fint med litt avlastning for å unngå belastningsskader. Oppbrukt kvote henger gjerne sammen med overlast. Men har du god nok oversikt til å foreta opprydning ved å sortere ut det uhensiktsmessige?
Mai 2024 er raus med varme omfavnelser, men for Kathrine så oppleves disse hete kjærtegnene alt annet enn kjærkomment. Heller kvelende. Å være kvinne med ADHD, byr på mange utfordringer som fortsatt er underkommunisert. En av faktorene er hormoner inkludert syklus som blant annet kan forkludre ADHD-medisinens arbeidsvilkår. Heldigvis øker fokuset og kunnskapen. Men når man i tillegg er blind, så blir dimensjonene på livsutfordringene adskillig større. Parallelt så minsker kompetansen betraktelig hos fagfolk, noe som gjør det enda mer krevende å navigere i alt det som allerede er ekstremt komplekst. Det er mye medisin i sosial omgang samt fysisk aktivitet. Skjønt hva hjelper vel det når kommunale byråkrater legger folks liv i ruiner for å spare penger? I denne episoden forsøkes det som vanlig å gi deg noen perspektiv som forhåpentligvis vil nå dypere enn vannskorpen hvor livbåten har drevet i land. Men er båten forsvarlig fortøyd? Og er havnen den rette? Om svaret er ja, så virker det lovende forutsatt at passasjerene fremdeles er om bord. Massive bølger av fortvilelse grunnet den næringsfattige livsreisen, har mer enn en gang tårnet seg opp og nærmest fortært Kathrine i de frådende vannmassene. For selv om John André ofte har greid å stille stormene, så blir også han nokså maktesløs i sine møter med offentlige etater pluss et rigid helsevesen. Slike instanser kan paradoksalt nok være årsaken til mange mentale forlis. Men kan musikken overdøve mentalt støy, bryte seg gjennom uvær, og redusere antall livshavari?
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 11
02:16 Langt til havs i samme tungrodde båt
22:21 Når svarene finnes i bagasjen
41:44 Desorientert i tettpakket tåke
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hvilke spørsmål frykter du mest både å få, samt å stille andre? Hva er i så fall årsaken? Kjenner du at det er spørsmål du savner å bli stilt? Er du den som haster av gårde uten å se deg tilbake? Eller ser du størst verdi i å kunne stoppe opp og ikke flykte ifra følelsene som uansett vil innhente deg på et tidspunkt? Hvordan kan det ha seg at enkelte mennesker får høydeskrekk når de står på det nederste trinnet i en gardintrapp, parallelt som de higer etter å nå det øverste trinnet på karrierestigen?
En slukøret vinter innser motvillig at slaget er tapt for denne gang, så omsider får våren 2024 anledning til å vekke naturen til live. Dette ville sannsynligvis også hatt en livgivende effekt på Kathrine og John André dersom det var mulig å vekke bestemte mennesker ifra den tunge vinterdvalen, slik at de sammen kunne ha sådd nye frø og fylt de uttørkede næringskildene. Nok en høytid har stillferdig passert i usynlighetskappe. Det blir derfor hverken nødvendig å tenke på blodsukkeret grunnet velfylte påskeegg, eller behov for å rydde bort gule påskekyllinger. Men det er like greit. For når toner utvikles til ord, tennes ilden igjen. Og den ilden varmer mer enn den brennende påskesolen som reflekterer den forurensede snøen på høyfjellet. Det blir viktigere å utnytte den musikalske flammens levetid, enn å løse påskenøtter. Skjønt underlaget er sviktende, for en helårsdepresjon kan ikke fikses med en sydentur slik eksempelvis en vinterdepresjon ofte kan. Dessuten forutsetter blant annet en sydentur for Kathrine og John André, at kommunale byråkrater ikke lar penger gå foran menneskers rett til selvstendighet i hverdagen. Dette inkluderer fysisk utfoldelse samt en grunnleggende livskvalitet hvor ferieturer bare er noe av alt det de fleste tar forgitt i eget liv. Livsstien blir stadig mer gjengrodd. Alternative livsruter fordrer altså tilrettelegging fra andre, pluss tilgang til kart og kompass som man faktisk kan benytte. Alt har sin pris, og gale valg kan koste en dyrt. Tid som har gått, kommer ikke tilbake. Forsakelser kan være brutale, for en hver prioritering har en konsekvens. Materialistiske investeringer gir gjerne dårlig avkastning sammenlignet med de relasjonelle. Men hvordan kan sikkerhetssluser bli livstruende?
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 10
02:04 Spørsmålene som aldri stilles
21:21 En lang reise i kupert terreng
33:54 Sviktende underlag
48:52 Livstruende sikkerhetssluser
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hvordan lyder naturens egen symfoni? Og hva er egentlig et samspill? Hvilke terapeutiske virkninger kan man få av musikk? Er det mulig å oppnå en stødig landing i kraftig turbulens?
Isen er enda ikke brutt, men enkelte steder så tynn at den er utrygg å bevege seg på. Den strie samt herskesyke vinteren nekter å gi fra seg makten, og tar strupetak på en etterlengtet vår slik at det kalde klimaet forlenges. Skjønt mellom Kathrine og John André, er det varmen som regjerer. Men selv om musikken er søt, så er tårene salte. Og de utløses ikke bare når den musikalske demningen begynner å briste. For det ser ikke ut som om vesentlige nøkkelpersoner er villige til å tenne de lyktene som kunne ha gjort den mørke livsløypa mer fremkommelig. Flodbølgene utsletter de håpene som kunne fått anledning til å spire dersom vinteren lot våren få slippe til. Musikk er en sårbar uttrykksform, men parallelt et sterkt emosjonsspråk som kan få ulike strenger hos folk til å vibrere. Er det mulig å felle mange nok tårer til at det dannes en sjø som er stor nok for sangsvanen? Ja, disse monogame fuglene som både kan svømme å fly.
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 9
01:57 Lengselen etter en ny vår
20:06 Sangsvane i tåresjøen
33:59 Kunsten å lande i turbulens
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hva er ADHD-paralyse? Tror du at det lyset du tenner for en som har det vanskelig, vil nå den det gjelder? Eller er det kun dine egne øyne som begynner å skinne, og ditt eget hjerte som varmes grunnet selvtilfredshet? Kan flørtende solstråler smelte all snø og is? Eller finnes det is som ikke lar seg bryte?
2024 ønskes velkommen, men responderer med stormfulle vindkast som gjør manøvreringen krevende. Kalde dusjer bidrar også til hivende pust etterfulgt av nummenhet når Kathrine og John André forsøker å søke ly inne. Skjønt kjærlighetsboblen er et lunt oppholdssted. I det medisinske landskapet, famles det i blinde mens det parallelt gjøres nye tapre forsøk på å fordrive truende skyer. Den standhaftige vinteren kjører et strengt regime og biter hardt ifra seg, noe som tærer på og gjør den upopulær hos mange. Vil kulden noen gang ta farvel? Og kan vinden snu? Vil all famlingen føre frem til noe før stormene gjør at det ikke er så mye som en liten gnist igjen av bålet? Hvordan vil flommene utarte seg når store snømengder smelter?
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 8
01:45 Famling i blinde
19:55 Stormfulle vindkast og kalde dusjer
34:54 Snøsmelting under solstrålenes flørt
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Kan hormoner inkludert kvinners syklus forkludre ADHD-medisinens arbeidsvilkår? Og er det mulig å få litt selvaksept på resept? Svaret på det siste er ja, forutsatt at legemiddelverket klarer å beregne nok medisin. For landet står overfor store leveranseutfordringer når det blant annet gjelder medisiner for ADHD.
Fokuserer du mer på å unngå sprekker i fasaden din, enn å bistå andre med å få deres sår til å gro? 2023 ser ikke ut til å benytte den siste sjansen til å rette opp noe av alt det vonde dette året vil bli husket for, så da skrives 2023 inn som det mørkeste livskapittelet til nå. Selv om Kathrine og John André står for valgene sine om å ikke være passasjerer på julekarusellen, så fylles desember av mye melankoli hvor hjertevarme fra flere ville gjort vinterkulden mindre gjennomborende. Håpene er frostskadde, og drømmene islagte. Det blir en hvit jul med svarte tanker som viser at man kan være mett av dage tross ung alder. For lyspunktene er færre enn de svarte hullene. Men slutter fuglene å synge når det er solformørkelse? Hvordan kan selvmord anses som egoisme når man ikke blir kvitt kronisk psykisk smerte? Norge er jo ikke åpen for aktiv dødshjelp som et humant alternativ til mislykkede selvmordsforsøk hvor invalidisering kan bli utfallet. Champagneglassene heves når fyrverkeriene flerrer himmelen. Endelig er 2023 historie! En mørk fortid. Skjønt en hver livsepoke har ting å lære oss, noe å fortelle. Og 2023 er intet unntak. Men det hadde vært å foretrekke at undervisningsmetoden var en helt annen.
Nevnt i episoden:
TV2.no artikkel 26.11.2023
https://www.tv2.no/spesialer/nyheter/adhd
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 7
01:57 Hjertevarme i vinterkulden
16:08 Litt selvaksept på resept
32:58 Når fuglene slutter å synge
49:34 Frostskadde håp og islagte drømmer
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hva skjer når grenene man klamrer seg til, gjentatte ganger sages av? Er det mulig å blomstre og visne på samme tid? Og hvordan skal man klare å stå rakrygget i stormene når man ikke har tilgang til de mentale næringskildene som er helt avgjørende for å få nok energi til å holde seg oppreist?
Høsten 2023 eldes gradvis, får et dystert humør, og blir stadig mer grå ved at den ikke lenger ifører seg fargerike kapper. Ulmebrann bør unngås grunnet oppblussfare, og oppbluss blir det i aller høyeste grad når det kastes bensin på bålet. Svikefulle ildtunger forårsaker dype sår. Nye skred utløses, tunge skyer dekker for solen, og kalde vinddrag bringer bud om at en utålmodig samt maktsyk vinter allerede er rett rundt hjørnet. Livslinen er slakk, parallelt med at knutene strammes. Selv om læringskurvene er bratte, så øker de medisinske forvirringsmomentene. For svingningene er store, noe som kompliserer den daglige navigasjonen i følelsesinfernoet. Det blir heller ikke akkurat enklere for Kathrine og John André når ens nærmeste ikke ønsker å ta imot avgjørende nøkler, ikke er villig til å gi sårt tiltrengte trygghetsverktøy som jevnlig etterlyses, og ikke imøtekommer opprydningsforslag som fordrer noen skritt utenfor komfortsonen. Når de heller velger snarveier som ikke er fremkommelige med en blytung bagasje, blir de endeløse kampene desto mer uoverkommelige. For hvordan skal man kunne gå videre når andre setter opp hindringer som ikke lar seg forsere? Ydmykhet er styrke. En ektefølt beklagelse kan videre medføre at hekker lar seg klippes, og at murer rives. Det kan rett og slett være det som skal til for å låse opp døren inn til hverandre igjen.
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 6
01:41 Bratte bakker og store svinger
16:22 Tunge skyer og nye skred
29:44 Å blomstre og visne på samme tid
42:25 Et næringsfattig koldtbord
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
Hvor godt tror du at du kjenner deg selv og de rundt deg? Hva er egentlig ADHD-medisin? Og kan utradisjonell tankegang være livreddende? Selvransakelse er nødvendig for å øke selvinnsikten, noe som parallelt gjør det lettere å forstå andre.
En beksvart sommer har måttet vike for en gnistrende klar høst som forhåpentligvis har noen glitrende solstråler på lur. Selv om 2023 ligger an til å kunne betegnes som det tyngste året noen sinne for Kathrine og John André, så ser det samtidig ut til å bli et år hvor mye fruktbar kunnskap innhøstes. Også på det menneskelige plan. Det å først etter 37 år få svar som setter livet i et nytt lys, er en stor livsomveltning både på godt og vondt. Fra å kjempe forgjeves i et tungrodd offentlig helsesystem hvor rigide regelverk gjør alt enda mer håpløst, så opplever Kathrine omsider etter en kursendring å bli forstått i stedet for å bli misforstått. Pragmatisk imøtekommenhet blir redningen når hun med god samt helt avgjørende støtte fra John André, nydiagnostisert med ADHD etter hvert tar fatt på de ujevne medisinske trappetrinnene. Kan dette være nøkkelen til et bedre liv? Eller kan andres tankeløshet nok en gang rive alt ned?
Nevnt i episoden:
Røverradioen episode 19/2023 15.9.2023
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 5
01:56 På dypt vann, men med land i sikte
15:11 Prøvende skritt mot lyset der fremme
26:05 En medisinsk berg- og dalbane
36:52 Om å tenke utenfor boksen
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio
