Hvor mye byråkratisk sneversynthet samt paragrafrytteri skal man måtte tåle når livet allerede er så tøft at hovedfokuset blir å mest mulig helskinnet snuble seg gjennom alle de krevende utfordringene en hver ny dag brutalt byr på? Hvor meningsløst og tungt må livet over tid være før det høstes forståelse for at man ikke lenger har krefter til å gjøre ting i den rekkefølgen som kanskje ville gitt den største gevinsten på sikt? Hvorfor er det enklere å tråkke over en strek, enn over en terskel? Eller å komme seg velberget opp kjellertrappene? Hvordan skal man komme seg ut av det evinnelige hamsterhjulet? Vil en vingeklippet nattergal noen gang kunne fly fritt?

Å finne mer livsmotivasjon når man uansett føler seg fortapt, blir i dette tilfellet en håpløs oppgave grunnet for få lagspillere. Det finnes mange skjær i sjøen som ikke er avmerket på de kartene man får utdelt. Og støter man på de, er det lett å gå til grunne. Så lenge det ikke kastes ut redningstau, blir det naturlig å legge inn årene som er så tunge at det blir vanskelig å ro seg i land. Stillheten er øredøvende, og lysene som blant annet tennes av de som ikke klarer å gi sårt tiltrengte håndsrekninger, brenner ned. Et brent barn som naturligvis skyr ilden, vil instinktivt benytte tilgjengelige fluktveier for å unnslippe svikefulle ildtunger. Alt blir bare enda verre om dette straffes ved å brenne broer. Så hva er hensikten med å tvinge et brent barn til å bli værende i det flammeinfernoet som oppstår når det kastes bensin på bålet? Høstens maktdemonstrasjoner består av mange voldsomme utbrudd, og det mørkner fort. Dette mørket slipper John André deg dypere ned i, og det blir tydeligere enn noen gang at et beger ikke er stort nok for alt det som lenge har fylt seg opp. Da episodeinnspillingen startet, nærmet Kathrine seg en helt bestemt målstrek. Skjønt optimismen var liten. For målstreken var i enden av en tunell uten mange nok lyskilder. Til tross for John Andrés kjærlige tilrettelegging, så er det en stor fare for at livsbalansen har blitt for svekket til at alle hinderløyper er gjennomførbare. Så hva da? Og hva nå? Flyter tankene bedre når hodet legges i bløt? Og vil den mollstemte nattasangen dø ut, eller få flere vers om flygeevnen en vakker dag bedres? Er dette starten på fremtiden? Eller bare avslutningen på fortiden? Man blir hudløs av å gå på glødende kull.

Nevnt i episoden:

Episode 266 og 273 av podkasten «Pia og psyken», 

https://open.spotify.com/show/6HwpGkopsGYPwMfw6m4brY 

Kapitteloversikt:

00:00 Om episode 14

02:07 Brent barn og brente broer

16:28 Fri flyt av tanker med hodet i bløt

28:25 I bunnen av kjellertrappen

41:20 Nattergalens mollstemte nattasang

© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio