Er psykisk helsevern først og fremst til for å verne pasienter eller pårørende? Ja for hvordan kan det psykiske helsevernet utøve traumatiserende tvang av hensyn til de pårørende, uten å se pasienten? Hva er definisjonen på en «vanlig familie»? Og er det et mål å være det? Frykter du emosjonsutløste vulkanutbrudd? Kan et bevrende hjerte forårsake jordskjelv? Å bli sett i mørket samt hørt i stormen, er avgjørende for veien videre. Voksne trenger også å bli validert.
Selv om den mentale gjestfriheten sliter på inventaret, så har det sin visjon. Du slippes derfor fortsatt inn dersom du for 15. gang ønsker å frekventere dette mørket. Men inviterer du på besøk i ditt eget indre? Man er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Så skal man komme i mål sammen, forutsetter det at det gjøres tilpasninger. Det er langt ifra kun barn som ofte frykter smerte, er redd mørket, eller har en selekterende hørsel. For voksne krangler også om plassen, og fryser andre ut. De fleste foretrekker varme smil fremfor en kjølig kommentar. Det hjelper lite å bli tilbydd en skulder å gråte på, når den er så kald at tårene fryser til is. Da kan de heller renne fritt. Å trå varsomt, er ekstra viktig hvis landskapet er ukjent. Dessverre er ikke alle så nøye med å studere kartet litt før de uttaler seg om hvor andre bør gå. Konsekvensen kan bli at man aldri finner tilbake. For til tross for at hodet holdes kaldt og at man har is i magen, så er det smertefullt å gå videre med kalde føtter.
Høstkveldene er lange og mørke. Lysglimtene blir stadig kortere. Selv ikke en rosa elefant vil kunne løsne flokene og lette på den tunge stemningen i rommet. Det er krevende å heve seg over den urett som har blitt begått, når fremtidshåpet synker. For selv om frustrasjonen stiger, samt at de fortvilte aftenbønnene også øker i volum, så er det ikke alle man greier å vekke. Man blir trangsynt av å gå med skylapper samt å sette merkelapper. Med mindre det igangsettes en leteaksjon, så blir man værende der man ikke kommer seg videre ifra. Det fordi man har blitt for nummen av kulde til å kunne bevege seg. Skjønt bevegelse er det eneste alternativet for å kunne finne en annen rute. Det er fremdeles ikke gitt at man finner stien der man kom fra, men kanskje det uansett er på tide å stake ut en helt ny kurs.
Nevnt i episoden:
Episode 253 av podkasten «Pia og psyken», «Om behovet for anerkjennelse, med psykiater og forfatter Tormod Huseby.»
https://open.spotify.com/episode/2ynOXX9o9sXwx53pKiUEKF
Kapitteloversikt:
00:00 Om episode 15
02:09 Rosa elefant i rommet
22:00 Aftenbønner i helvete
37:53 Før jeg sovner inn
48:56 Blodsbånd kuttes og hjertet plastres
© Alle rettigheter til alt innhold forbeholdt/All rights for all content reserved Kathrine & John André Lium-Netland/A-Pro Studio