Dagen var søndag, 3. november, og snart ville de tre stormaktene i sitt skoletrinn, Harry Potter, Draco Malfang og Hermine Grang, starte sin strid for overlegen dominanse.
(Harry var en liten smule irritert over den måten Gutten-som-overlevde var blitt nedgradert fra overlegen dominanse til en av tre likeverdige rivaler bare ved å bli med i konkurransen, men han forventet å få tittelen tilbake snart.)
Slagmarken var en seksjon av den ikke-forbudte skogen, tettvokst med trær, fordi professor Krengle hadde ment at det å kunne se alle fiendestyrker var altfor kjedelig selv for det aller første slaget.
Alle elever som ikke faktisk var med i en førsteklasse-armé hadde slått seg ned i nærheten og fulgte med på skjermer som professor Krengle hadde satt opp. Bortsett fra tre fjerdeklassinger fra Griffing som var syke og sendt i seng av madam Pomfrit. Utenom dem, var alle til stede.
hprm.no
I det siste hadde Hermine hatt en synkende følelse i magen hver gang hun hørte andre elever snakke om henne og Harry. Hun hadde vært i et dusjavlukke denne morgenen da hun hørte en konversasjon mellom Padma og Morag, og det hadde vært den siste dråpen som var blitt sluppet oppå en stor mengde andre dråper.
Hun begynte å mene at det å bli involvert i rivalisering med Harry Potter hadde vært et forferdelig feilgrep.
Hvis hun bare hadde holdt seg vekk fra Harry Potter, så ville hun ha vært Hermine Grang, den mest lysende akademiske stjerne ved Galtvort, som tjente flere poeng for Ravnklo enn noen annen. Hun ville ikke ha vært like berømt som Gutten-som-overlevde, men hun ville ha vært berømt for å være seg selv.
Istedenfor var det Gutten-som-overlevde som hadde en akademisk rival, og hennes navn var tilfeldigvis Hermine Grang.
hprm.no
«Okei,» sa Harry og svelget. «Okei, Hermine, det er nok, du kan stoppe.»
Den hvite sukkerpillen foran Hermine hadde fremdeles ikke endret form eller farge i det hele tatt, selv om hun konsentrerte seg hardere enn Harry hadde sett noen gang tidligere; øynene presset igjen, perler av svette på panna, hånda skalv mens den holdt tryllestaven –
«Hermine, stopp! Det kommer ikke til å virke, Hermine, jeg tror ikke vi klarer å lage ting som ikke eksisterer ennå!»
Sakte løsnet Hermines hånd grepet om tryllestaven.
«Jeg trodde jeg følte det,» sa hun med knapt hørbar stemme. «Jeg trodde jeg følte at det startet å transfigurere seg, bare et sekund …»
Det var en klump i Harrys hals. «Sannsynligvis bare noe du innbilte deg. Håpet for hardt.»
«Sannsynligvis,» sa hun. Hun så ut som om hun hadde lyst til å gråte.
Sakte tok Harry sin mekaniske blyant i hånda, strakte seg etter papirarket der alle punktene var strøket over, og trakk en linje gjennom punktet som sa ‘KUR MOT ALZHEIMER’S’.
hprm.no
Det var ikke hver dag at du fikk oppleve at Harry Potter tryglet.
«Vææææær så snill!», sutret Harry Potter.
Fred og Frank ristet smilende på hodene igjen.
Det var et plaget uttrykk på Harry Potters ansikt. «Men jeg fortaltedere hvordan jeg gjorde den med Dolohovs katt, og Hermine og leskedrikken som forsvant, og jeg kan ikke fortelle dere om Valghatten eller forglemeien eller professor Slur …»
Fred og Frank trakk på skuldrene og snudde seg for å gå.
«Hvis du noensinne finner det ut,» sa Wiltersen-tvillingene, «så sørg for å si det til oss.»
«Dere er onde! Dere er onde begge to!»
hprm.no
Professor Krengle hadde kontortid fra kl. 11.40 til 11.55 på torsdager. Dette tidsvinduet skulle dekke alle elever i alle årstrinn. Det kostet et krenglepoeng bare å banke på døra; og hvis han ikke anså din grunn til å være verdt tida hans ville du miste femti nye.
Harry banket på døra.
Det var en pause. Så sa en bitende stemme, «Jeg antar at du like gjerne kan komme inn, herr Potter.»
Og før Harry kunne røre dørklinken, slamret døra opp og traff veggen med et skarpt knekk som hørtes ut som om noe hadde gått i stykker i treet, eller steinen, eller begge deler.
Professor Krengle satt bakoverlent i stolen og leste en mistenkelig utseende gammel bok, innbundet i nattblått lær med sølvruner på ryggen. Øynene hans beveget seg ikke fra boksiden. «Jeg er ikke i godt humør, herr Potter. Og når jeg ikke er i godt humør er jeg ikke en hyggelig person å være i nærheten av. For din egen skyld, framfør ærendet ditt raskt og forlat deretter stedet.»
hprm.no
Så. Det var bare én ting som gjorde deg til en trollmann.
Det var ikke så overraskende, når du tenkte gjennom saken. Det DNA for det meste gjorde var å fortelle ribosomer hvordan de skal lenke aminosyrer sammen for å danne proteiner. Konvensjonell fysikk virket å være greit i stand til å beskrive aminosyrer, og uansett hvor mange aminosyrer du kjedet sammen, sa konvensjonell fysikk at du aldri noensinne ville få magi ut av det.
Og allikevel virket det som om magi var arvelig og fulgte DNA.
Da måtte det sannsynligvis ikke være fordi DNA kjedet sammen ikke-magiske aminosyrer til magiske proteiner.
Det måtte heller være slik at nøkkel-DNA-sekvenser ikke, i seg selv, gir deg magien din i det hele tatt.
Magi kom fra et annet sted.
hprm.no
Draco ventet i en liten vindusalkove han hadde funnet nær Storhallen, med magen i opprør.
Det ville være en pris, og den ville ikke være liten. Draco hadde visst dette helt siden han våknet og innså at han ikke turte å gå inn i Storhallen for å spise frokost fordi han kanskje ville få se Harry Potter der og Draco visste ikke hva som ville skje etterpå.
Fottrinn nærmet seg.
«Her,» sa stemmen til Vincent. «Nå, sjefen ække i bra humør i dag, så bare pass deg.»
Draco kom til å flå den idioten levende og sende tilbake den flådde kroppen med en forespørsel om en mer intelligent tjener, for eksempel en død bille.
Ett sett fottrinn forsvant, og det andre settet kom nærmere.
Kverningen i Dracos mage ble verre.
Harry Potter kom til syne. Ansiktet var gjennomtenkt nøytralt, men kappen med blå kant så merkelig skjev ut, som om den ikke hadde blitt tatt på skikkelig –
«Armen din,» sa Draco helt uten å tenke seg om.
Harry løftet sin venstre arm, som for å se nærmere på den selv.
Hånda dinglet løst fra armen, som noe dødt.
hprm.no
«Og så var Vibby en futt,» sa portrettet av en kort ung dame med gullmønstret hatt.
Draco skrev det ned. Det var bare 28, men det var på tide å gå og møte Harry.
Han hadde måttet spørre andre portretter om hjelp til å oversette, siden engelsk hadde forandret seg svært mye; men de eldste portrettene hadde beskrevet formler for førsteklassinger som virket svært like de som var i bruk i dag. Draco hadde kjent igjen omtrent halvparten, og den andre halvparten virket ikke kraftigere enn de andre.
Den synkende følelsen i magen hans hadde vokst med hvert svar helt til han ikke klarte mer og gikk og stilte andre portretter Harry Potters merkelige spørsmål om futte-ekteskap istedenfor. De første fem portrettene hadde ikke kjent noen, og til slutt hadde han spurt dem om å spørre de portrettene de kjente om å spørre andre de kjente, og til slutt klarte han å finne noen som faktisk ville innrømme at de var venner med futter.
hprm.no
Et lite leseværelse, nær Ravnklostua, men ikke i det; et av de mange, mange ubrukte rommene ved Galtvort. Grå stein på gulvene, rød murstein i veggene; mørkt flekket treverk i takene; fire glødende glasskuler satt inn i rommets fire vegger. Et sirkulært bord som så ut som en stor blokk av svart marmor, plassert på tykke svarte marmorbein, hadde vist seg å være svært lett (både i vekt og masse) og var ikke vanskelig å løfte opp og flytte rundt, om det skulle være nødvendig. To komfortable, stoppede lenestoler som først hadde virket som om de var låst fast i gulvet på lite hensiktsmessige steder, men som ville, hadde de til slutt funnet ut, tusle bort til der du sto med en gang du gjorde mine til å sette deg ned.
Det lot også til å være et antall flaggermus som fløy rundt i rommet.
Dette var stedet, ville framtidige historikere en dag skrive ned – hvis hele prosjektet faktisk klarte å få til noe, – at det vitenskapelige studiet av magi hadde startet, med to unge førsteårs Galtvort-elever.
Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, teoretiker.
Og Hermine Johanne Grang, eksperimentør og testsubjekt.
hprm.no
Hermine Grang hadde vært bekymret for om hun begynte å bli Ond.
Forskjellen mellom God og Ond var vanligvis enkel å få tak på; hun hadde aldri forstått hvorfor andre mennesker hadde så mye problemer med dette. ‘God,’ ved Galtvort, var professor Pirrevimp og professor McSnurp og professor Stikling; ‘ond’ var professor Slur og professor Krengle og Draco Malfang. Harry Potter … var en av de uvanlige tilfellene der du ikke kunne bestemme deg bare ved å se etter. Hun prøvde fremdeles å finne ut av hvor han hørte til.
Men når det gjaldt henne selv …
Hermine hadde for mye moro med å knuse Harry Potter.
hprm.no
Harry stirret opp i det grå taket i det lille rommet, fra der han lå på den portable, men allikevel myke senga som hadde blitt plassert der. Han hadde spist en god del av snacksen som professor Krengle hadde skaffet til veie – intrikat konfekt med sjokolade og andre substanser, overstrødd med glitrende strøssel og juvelert med bittesmå sukkerkrystaller; de så svært dyre ut, og viste seg også å smake temmelig godt. Harry hadde ikke følt et fnugg av dårlig samvittighet – dettehadde han ærlig fortjent.
Han hadde ikke forsøkt å sovne. Harry hadde på følelsen at han ikke ville like det som skjedde hvis han lukket øynene.
Han hadde ikke forsøkt å lese. Han ville ikke klart å holde fokus.
Det var rart det der, hvordan Harrys hjerne så ut til å bare gå og gå, og aldri tok pause uansett hvor sliten den ble. Den ble dummere, men nektet å skru seg av.
Men det var, det var virkelig helt og fullt en følelse av triumf.
Anti-mørk-herre-Harry-programmet, +1 poeng, var ikke på langt nær dekkende for dette. Harry lurte på hva Valghatten ville sagt nå, hvis han kunne putte den på hodet.
hprm.no
Draco hadde et strengt uttrykk i ansiktet, og den grønnstripede kutten virket på en eller annen måte langt mer formell, seriøs og velbåret enn de identiske kuttene som ble båret av de to guttene bak ham.
«Snakk,» sa Draco.
«Jah! Preik!»
«Du hørte sjefen! Spytt ut!»
«Mens dere to, på den annen side, holder kjeft.»
Den siste runden med timer på fredag var i ferd med å starte, i det enorme auditoriet der alle fire hus ble undervist i forsvar, eh, kampmagi.
Den siste runden med timer på fredag.
Harry håpet at denne timen ville være fri for stress, og at den briljante professor Krengle ville innse at dette muligens ikke var beste tidspunkt for å peke ut Harry til noe spesielt. Harry hadde kommet seg litt, men …
… men bare i tilfelle, var det antakelig best å få litt adspredelse først.
hprm.no
Det var tid for frokost, fredag morgen. Harry tok nok en stor bit toast, og forsøkte så å minne hjernen sin på at det å slurve med frokosten faktisk ikke ville få ham fortere ned i fangehullene. Uansett hadde de en hel time studietid mellom frokost og starten på eliksirtimen.
Men fangehull! På Galtvort! Harrys fantasi begynte allerede å tegne opp juvene, de smale broene, trange tunneler opplyst av fakler, og flekker med glødende mose. Ville det være rotter der? Ville det være drager der?
«Harry Potter,» sa en stille stemme bak ham.
Harry tittet over skulderen og oppdaget at det var Ernst Maltmann han så på, fikst kledd i gulstripet kutte, og med et bekymret uttrykk i ansiktet.
«Nilus syntes jeg skulle advare deg,» sa Ernst med lav stemme. «Jeg tror han har rett. Vær forsiktig med hvordan du oppfører deg mot eliksirmesteren i timen i dag. De eldre håsblåsingene fortalte oss at professor Slur kan være ordentlig slem med folk han ikke liker, og flesteparten av de som ikke er smygardinger liker han ikke. Hvis du prøver å si noe vittig … det kunne være virkelig ille for deg, etter det jeg har hørt. Bare ligg lavt og ikke gi ham noen grunn til å legge merke til deg.»
hprm.no
Torsdag.
Hvis du ønsket å være mer spesifikk, 07.24 torsdag morgen.
Harry satt på senga si, med en skolebok liggende uvirksom i slappe hender.
Harry hadde nettopp fått en ide til en virkelig briljant eksperimentell test.
Det ville innebære å vente en ekstra time på å få noe å spise – å gå glipp av frokosten, men det var derfor han hadde energibarene. Nei, denne ideen måtte absolutt, definitivt testes med en gang, uten opphold, nå.
Harry la ned boka, hoppet ut av senga, skyndte seg rundt til den andre siden; dro fram kjellernivået i kofferten, sprang ned trappene, og startet å flytte rundt på bokser med bøker. (Han måtte virkelig se å få pakket ut disse boksene og få tak i bokhyller på et tidspunkt, men han var midt i boklesingskonkurransen med Hermine, og lå bak skjemaet, så han hadde ikke tid.)
hprm.no
I det samme han kom inn i forsvars-klasserommet på onsdag, skjønte han at dette faget kom til å bli annerledes.
For å ta det mest åpenbare først; det var det største klasserommet han hittil hadde sett på Galtvort; det lignet et større universitetsauditorium, med pulter i rekker skrånende oppover, vendt mot en gigantisk flat scene av hvit marmor. Klasserommet var høyt oppe i slottet – i sjette etasje – og Harry visste at det var all den forklaringen han kunne regne med å få for hvor et rom som dette var ment å passe inn. Det begynte å bli klart at Galtvort slett ikke haddegeometri, verken euklidsk eller noen annen form; det hadde forbindelser, ikke retninger.
I motsetning til et auditorium på et universitet var det ikke rader med klappstoler, istedenfor var det helt vanlige trepulter og trestoler som ellers på Galtvort, stilt opp på rekke langs en kurve på hvert nivå av klasserommet. Bortsett fra at hver pult hadde en flat, hvit, rektangulær, mystisk gjenstand plassert oppå seg.
hprm.no
Harry hadde blitt narret.Han ønsket å skrive til noen og forlange å få igjen penga for sin mørke side, som helt klart burde ha uimotståelige mørke krefter, men hadde vist seg å være ødelagt.
«Fryserio!» sa Hermine igjen fra pulten ved siden av ham. Hennes vann var stivfrosset is, og iskrystaller formet seg på kanten av glasset hennes. Hun virket fullstendig oppslukt av det hun holdt på med, og hadde ingen anelse om at de andre elevene så på henne med hatefulle øyne, som enten var (a) farlig bevisstløst av henne, eller (b) en perfekt innøvd forestilling som grenset til kunst.
«Ah, veldig bra, frøken Grang!» kvekket Filius Pirrevimp, formelprofessoren deres og husstyrer for Ravnklo, en bitte liten mann som slett ikke så ut som om han var en tidligere duellmester. «Ypperlig! Fremragende!»
hprm.no
«Kom inn,» sa professor McSnurps dempede stemme.
Harry gjorde det.
Kontoret til viserektor var rent og velorganisert; på veggen rett ved siden av skrivebordet var det en labyrint av trehull i alle former og størrelser, de fleste med flere pergamentruller i, og det var på en eller annen måte helt tydelig at professor McSnurp visste hva hvert hull betydde selv om ingen andre gjorde det. Et enslig pergament lå på skrivebordet, som utenom det var tom og ren. Bak bordet var det en lukket dør, stengt med flere låser.
Professor McSnurp satt på en stol uten ryggstøtte bak skrivebordet, og så forvirret ut – øyene hennes hadde utvidet seg en smule, og inneholdt kanskje et lett strøk av anspenthet da hun så Harry.
hprm.no
Idet Harry åpnet øynene i Ravnklos sovesal for førsteklassinger, den første morgenen ved Galtvort, visste han at noe var galt.
Det var stille.
Altfor stille.
Ah, ja, stemmer … det var en lydløser, en slags permanent stillus-formel på hodedelen av sengestammen hans, kontrollert av en liten glidebryter, hvilket var eneste årsak til at det noensinne var mulig for noen å få seg noe søvn i Ravnklo.
«RAVNKLO!»
Harry ble med på applausen som hilste velkommen den unge jenta som sky gikk mot Ravnklo-bordet, mens stripene på kutten hennes nå endret seg til mørkeblå. Lisa Tørpin så ut til å slites mellom impulsen til å sette seg så langt vekk fra Harry Potter som mulig, og impulsen til å springe bort, presse seg ned ved siden av ham og starte utspørringen av ham.
Å være midtpunkt for en ekstraordinær og merkelig hendelse, og så deretter bli valgt inn i hus Ravnklo, var nært beslektet med å bli dyppet i grillsaus og kastet inn i et bur med sultne kattunger.
«Jeg lovet Valghatten å ikke si noe om det,» hvisket Harry for ørtende gang.
«Nei, jeg kødder ikke.»
«Ja, jeg lovet virkelig Valghatten å ikke snakke om det.»
hprm.no
Harry brukte et øyeblikk for å ta inn denne negative informasjonen. Var hatten ærlig, eller forsøkte den bare å presentere det korteste muligens overbevisende svaret –
«Vi vet begge at du ikke har noen måte å sjekke min ærlighet på, og at du ikke egentlig har tenkt å nekte å bli valgt med utgangspunkt i det svaret jeg gir, så stopp dette meningsløse flisespikkeriet og kom deg videre.»
Teite, urettferdige asymmetriske telepati, den ville ikke en gang la Harry fullføre sine egne –
«Når jeg snakker om raseriet ditt, så husker du kanskje hvordan professor McSnurp fortalte deg at hun av og til så noe inni deg som ikke virket å komme fra en kjærlig familie. Du tenkte på at Hermine, etter at du kom tilbake fra å ha hjulpet Nilus, fortalte deg at du hadde virket ’skremmende’.»
