«Okei,» sa Harry og svelget. «Okei, Hermine, det er nok, du kan stoppe.»
Den hvite sukkerpillen foran Hermine hadde fremdeles ikke endret form eller farge i det hele tatt, selv om hun konsentrerte seg hardere enn Harry hadde sett noen gang tidligere; øynene presset igjen, perler av svette på panna, hånda skalv mens den holdt tryllestaven –
«Hermine, stopp! Det kommer ikke til å virke, Hermine, jeg tror ikke vi klarer å lage ting som ikke eksisterer ennå!»
Sakte løsnet Hermines hånd grepet om tryllestaven.
«Jeg trodde jeg følte det,» sa hun med knapt hørbar stemme. «Jeg trodde jeg følte at det startet å transfigurere seg, bare et sekund …»
Det var en klump i Harrys hals. «Sannsynligvis bare noe du innbilte deg. Håpet for hardt.»
«Sannsynligvis,» sa hun. Hun så ut som om hun hadde lyst til å gråte.
Sakte tok Harry sin mekaniske blyant i hånda, strakte seg etter papirarket der alle punktene var strøket over, og trakk en linje gjennom punktet som sa ‘KUR MOT ALZHEIMER’S’.
hprm.no
