Det var tid for frokost, fredag morgen. Harry tok nok en stor bit toast, og forsøkte så å minne hjernen sin på at det å slurve med frokosten faktisk ikke ville få ham fortere ned i fangehullene. Uansett hadde de en hel time studietid mellom frokost og starten på eliksirtimen.
Men fangehull! På Galtvort! Harrys fantasi begynte allerede å tegne opp juvene, de smale broene, trange tunneler opplyst av fakler, og flekker med glødende mose. Ville det være rotter der? Ville det være drager der?
«Harry Potter,» sa en stille stemme bak ham.
Harry tittet over skulderen og oppdaget at det var Ernst Maltmann han så på, fikst kledd i gulstripet kutte, og med et bekymret uttrykk i ansiktet.
«Nilus syntes jeg skulle advare deg,» sa Ernst med lav stemme. «Jeg tror han har rett. Vær forsiktig med hvordan du oppfører deg mot eliksirmesteren i timen i dag. De eldre håsblåsingene fortalte oss at professor Slur kan være ordentlig slem med folk han ikke liker, og flesteparten av de som ikke er smygardinger liker han ikke. Hvis du prøver å si noe vittig … det kunne være virkelig ille for deg, etter det jeg har hørt. Bare ligg lavt og ikke gi ham noen grunn til å legge merke til deg.»
hprm.no
