«Kom inn,» sa professor McSnurps dempede stemme.
Harry gjorde det.
Kontoret til viserektor var rent og velorganisert; på veggen rett ved siden av skrivebordet var det en labyrint av trehull i alle former og størrelser, de fleste med flere pergamentruller i, og det var på en eller annen måte helt tydelig at professor McSnurp visste hva hvert hull betydde selv om ingen andre gjorde det. Et enslig pergament lå på skrivebordet, som utenom det var tom og ren. Bak bordet var det en lukket dør, stengt med flere låser.
Professor McSnurp satt på en stol uten ryggstøtte bak skrivebordet, og så forvirret ut – øyene hennes hadde utvidet seg en smule, og inneholdt kanskje et lett strøk av anspenthet da hun så Harry.
hprm.no