Tone Ikdahl er spesialist i onkologi og administrerende direktør ved Lovisenberg diakonale sykehus. Som leder på et sykehus midt i Oslo, har hun et stort fokus på hvordan hun som leder kan bidra til å gjøre Lovisenberg til et attraktivt sykehus for helsepersonell. En viktig del av en slik strategi er å ha fokus på at sykehusene er til for pasientene, og at dette kommer frem når ledelsen på sykehuset snakker med de ansatte. Lovisenberg sykehus ønsker også å bli et Magnet-sykehus, for å gjøre sykehuset til en attraktiv arbeidsplass, og for å bedre arbeidsmiljø og pasientresultater. Tiltakene handler blant annet om trivsel på jobb, faglige utviklingsmuligheter og medvirkning i beslutningsprosesser. Sykepleiere er i ferd med å bli den mest attraktive ressursen i helsevesenet, sier Tone Ikdahl, og det er naturlig at de også får en større plass i ledergruppen. Lovisenberg nå ansatt en egen sykepleiefaglig direktør som vil få ansvaret for å følge opp det sykepleiefaglige og gi et større fokus på kvaliteten på pleie og omsorg for hele sykehuset. Målet er at det skal gjøre det bedre og mer attraktivt å jobbe som sykepleier på Lovisenberg sykehus, sier Tone Ikdahl.

“Alle som lever i dag er født - og alle som lever i dag skal dø. Jeg vet det. Du vet det. Vi vet det alle sammen. Allikevel ser det ut til at vi alle skal kjempe imot når døden til slutt innhenter oss etter et langt liv. Jeg snakker ikke om livet og jeg snakker ikke om ungdommen! Vi skal alle kjempe for livet! Men skal vi forlenge livet, eller skal vi forlenge døden?”   Tonje Hildebrandt er lege ved Akuttmedisinsk avdeling, OUS, og i denne episoden av Helhjerta får du høre mer om hennes betraktninger rundt dette tema. Det handler ikke om å hjelpe mennesker og dø, det handler om å la mennesker få slippe taket når de skal. Det kan være et faktum, sier Tonje, at en pasient ikke dør fordi han har sluttet å spise, men at han har sluttet å spise fordi han skal dø.   Tonje Hildebrandt er opptatt av at vi av og til må stoppe før vi starter, fordi det kan bli enda vanskeligere å avgjøre når vi skal avslutte en behandling som allerede er startet opp.   Det kan være både viktig og riktig å la pasienten få dø stille og rolig med sine nære rundt seg, mener hun. 

Pasienter som har gjennomgått en intensivbehandling kan møte på mange helseutfordringer i etterkant. Kristin Hofsø er intensivsykepleier og forsker ved OUS med bred erfaring og innsikt innen dette feltet. Hun jobber også ved oppfølgingsklinikken for intensivpasienter hvor hun møter mange av disse pasientene. Flere pasienter på intensiv er mer våkne under oppholdet nå enn før. Mange har minner, og mange har minner etter delirium. Dette kan føre til at de ikke vet om minnene er reelle eller ikke, og mange kan tro at de har sett og opplevd hendelser som ikke har skjedd. Dette kan oppleves veldig ubehagelig, og ange tør ikke å snakke om dette i etterkant. De hyppigste utfordringene etter å ha vært intensivpasient er PTSD, depresjon og angst. Lang liggetid kan være av betydning. Mange kan ha smerter og kroppslig ubehag, og noen kan slite med søvn, mareritt, hukommelse og konsentrasjon. Kristin Hofsø kan trøste med at det er håp om bedring for disse pasientene, og forteller i denne episoden av Helhjerta om hva som er viktig i møte med dem.

Den første tiden ville ikke Inger Lise gå ut av døra. “Jeg følte det sto skrevet i panna mi at her er det en mor som ikke klarte å ta vare på barnet sitt.” Sønnen hennes, Andreas, tok sitt eget liv for 13. januar 2024. Han etterlot seg et brev på 21 sider, hvor han ba om unnskyldning for det han hadde bestemt seg for å gjøre, og hvor han fortalte at han gjorde det i håp om å finne fred.  For Inger Lise, var dette både ventet og uventet på samme tid. Hun hadde hatt en dårlig magefølelse i en periode, og hadde gjort alt hun kunne for å beskytte sønnen fra å gjøre dette. Fra å ha båret han i magen og hørt hans første hjerteslag, bærer hun han nå i hjertet, og han er en del av hennes hjerteslag. Brevet fra Andreas er det kjæreste hun har etter han. Han avsluttet brevet med disse ordene:  “Jeg kunne ikke bedt om en bedre mamma. Jeg elsker deg over alt på jord”.  727 mennesker tok sitt eget liv i 2024.  

Det er over 700 personer som tar livet av seg i året. De fleste er menn midt i livet. Hva er grunnen til dette, og hvordan kan man forhindre at selvmord skjer? Er det fortsatt slik at store gutter ikke skal gråte? Forskning viser at helsepersonell opplever samtaler med mennesker med selvmordsatferd som krevende, samtidig som at flere personer i selvmordskrise opplever at de blir dårlig møtt på sine behov. Snakkomselvmord.no fra Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging ,(RVTS Øst), er utviklet for å gjøre helsepersonell tryggere i samtaler om selvmord. Økt kunnskap og bevisstgjøring bidrar til dette. Ifølge RVTS Øst kan trygghet gi meningsfylte samtaler som kan gi håp om at endring er mulig, både for personen i krise og for hjelperen.(fra RVTS sin side) Synøve og Hannah fra RVTS Øst, har lang erfaring og mye kunnskap innen dette feltet, og bidrar til økt kunnskap og bevisstgjøring i denne episoden av Helhjerta.

Vegar har over 30 års erfaring som fysioterapeut for ortopediske pasienter, og er i disse dager i ferd med å fullføre en doktorgrad om protesebruk, mobilitet og funksjonsevne etter amputasjon. Pasienter som har gjennomgått amputasjoner på grunn av langvarig sykdom, har ofte høy mortalitet på grunn av alvorlige tilleggslidelser, noe som også påvirker deres evne til å gjenvinne tidligere funksjonsnivå og livskvalitet. Doktorgraden undersøkte hvordan trening kan forbedre mobilitet etter amputasjon, men viste også at deling av erfaringer med andre i samme situasjon kan være like viktig som trening og behandling.  "Du aner ikke hvordan vi har det!" var en av tilbakemeldingene han fikk i fokusgruppeintervjuene som ble gjennomført i studien.   Vegar har nå fått større innsikt i betydningen av at likepersoner deler erfaringer og kompetanse, og hvordan dette kan gi økt kunnskap om hvordan man takler sin nye livssituasjon og det emosjonelle sjokket en amputasjon kan innebære. 

Når Per Henrik Stenstrøm holder foredrag om idiotene på jobben, tar mange bilder av lysbildene som beskriver alle de irriterende kollegaene vi kan være omgitt av. Per Henrik stopper da ofte opp og spør hvorfor det ikke er flere som heller tar en selfie? For idioter på jobben kan vi alle være. Dette handler egentlig om kunsten å være en god kollega. Vi har alle møtt bedreviteren, kontrollfreaken eller skrytepaven, men hvor ofte ser vi disse egenskapene i oss selv? Den beste måten å være en god kollega på jobben, er å vær opptatt av hvordan du påvirker andre, og være interessert i hvordan du oppfattes av folk rundt deg. Det hjelper å være nysgjerrig, sier Per Henrik Stenstrøm.

Måten vi blir møtt på som barn, former vår selvfølelse og egenverdi. Men det handler også om personlighet og hvordan vi tar imot og bearbeider det vi opplever. Kognitiv terapi kan sees som en opprydding, hvor man ser på tidligere erfaringer og plasserer dem der de hører hjemme. Vonde opplevelser bærer vi med oss hele livet, men kognitiv terapi kan hjelpe oss med å plassere dem riktig, slik at børen blir lettere å bære. I denne episoden av Helhjerta snakker Neeta om “den kognitive diamanten”, som består av tanker, følelser, kropp og adferd. Disse elementene henger sammen og påvirker hverandre. For mange av oss er den største utfordringen å tenke at vi er gode nok.

Hun bar lenge på en stor og mørk hemmelighet. Hun stjal og misbrukte medisiner fra avdelingen hvor hun jobbet som sykepleier, for å dempe en uro og en smerte hun hadde kjent på i mange år.  Hun husker skammen første gang hun stjal medisiner, og tenkte at hun aldri skulle gjøre det igjen. Likevel fortsatte det, og hun overbeviste seg selv om at det ikke ville bli oppdaget.   Da det endelig skjedde, falt livet hennes i grus. Hun mistet autorisasjonen som sykepleier, og gikk inn i sin største livskrise. Nicola mistet troen på at livet noen gang kunne bli godt igjen, men kjempet seg sakte men sikkert tilbake, og er nå i full jobb som palliativ sykepleier.  Hør Nicolas historie om veien til misbruk, om å føle at man har nådd bunnen i livet, og om kampen for å komme seg tilbake som menneske, og tilbake til jobb som sykepleier. 

Espen Rostrup Nakstad er kåret til Norges tøffeste kjendis etter at han vant 71° nord i 2024. Han var også vår hærfører gjennom pandemien.   “Jeg er mest av alt sykehuslege”, sier Nakstad selv.  Han er nå leder for den nasjonale behandlingstjenesten for CBRNE-medisin, som omfatter kjemiske, biologiske, radioaktive, nukleære og eksplosive trusler. Han er opptatt av at influensa snart kan bli et større problem for sykehusene enn Covid, men at vi har lært mye av pandemien, spesielt viktigheten av kommunikasjon for å finne felles løsninger.   Espen mistet sin eneggede tvillingbror Anders i en helikopterulykke for 11 år siden, noe det tok mange år å bearbeide. “Han kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv, og jeg tenker ekstra mye på han når jeg er ute på tur”, sier Espen   Nå ser han frem til en ny ekspedisjon til Nord-Amerikas høyeste fjell, og hvem vet, kanskje er det vår nye helsedirektør som når toppen?   

En klokkeklovn deler sorger og gleder med mennesker med demens. De er en liten gruppe på ca. 15 personer, hovedsakelig tidligere scenekunstnere. Klokkeklovnene opplever ofte at ansatte blir rørt fordi de ser at pasientene føler seg sett. Klokkeklovnene møter pasientene uten en plan, de er på jakt etter det likeverdige og på jakt etter lyset, med mål om å gi kjærlighet. Med spesialsydde kostymer og klovnenese, fremheves det uperfekte og det inviteres til åpenhet og lekenhet.  Den siste tiden har de også gjort forsøk på å komme på besøk på ettermiddager, fordi man ser at dette kan gi bedre søvn og redusert bruk av sovemedisiner.  “Vi skal bare gå inn til pasienten og gi litt kjærlighet” sier Aase Magnhild Sørbø. 

Ulike traumatiske hendelser i livet vil kunne prege oss på en eller annen måte. Ved å øke kunnskapen om dette i befolkningen, kan vi blir mer bevisst på hvordan vi møter hverandre, og kanskje møte hverandre med mer trygghet og åpenhet. Det vil også være lettere å anerkjenne påvirkningen av slike hendelser hos en selv, og vurdere om dette “bare” er en livshendelse eller om man eventuelt trenger mer profesjonell hjelp. Lotta Sjåfjell har mye kunnskap om dette og har også egne traumatiske opplevelser med seg i bagasjen. Hun følte seg ofte misforstått og ikke møtt på sine behov i etterkant av dette, noe som førte til at hun trodde det var noe galt med henne. Hun fikk til slutt hjelp, noe som inspirerte henne til å jobbe med å øke andres kompetanse om hvordan man kan møte mennesker som har opplevd traumer i løpet av livet. Lotta er opptatt av at vi trenger et språk for å snakke om traumatiske livsopplevelser, uten at det føles fremmed. Vi må bry oss om hverandre og våge å snakke sammen, sier Lotta.

I denne episoden av Helhjerta får du høre Mette Svendsen, ph.d. og klinisk ernæringsfysiolog, dele sin ekspertise om overvekt og fedme som sykdom. Mette jobber ved Oslo universitetssykehus, førstelektor ved Universitetet i Oslo og er leder for Norsk forening for fedmeforsking. Hun forteller hvordan fedme ofte misforstås som et spørsmål om viljestyrke, når det faktisk er en kompleks sykdom som involverer både biologi og psykologi. Mette belyser hvordan helsepersonell kan møte pasienter med fedme med større nysgjerrighet, forståelse og respekt, samt viktigheten av å ta pasientens historie på alvor for å kunne gi riktig behandling. Vi får også innsikt i de nyeste behandlingsmetodene, inkludert fedmemedikamenter og kirurgi, og hvordan disse kan bidra til bedre helse og livskvalitet for pasientene. Mette Svendsen drives av gode pasientsamtaler og av å jobbe i et godt faglig miljø. Hun føler seg privilegert som får jobbe med det hun gjør og er opptatt av hele pasienthistorien for å kunne gi gode råd til pasientene. Lytt til en viktig samtale om fedme, stigmatisering, og hvordan vi som helsepersonell kan gjøre en forskjell i pasientenes liv.

Johan Siqveland, som tidligere i Helhjerta har snakket om kvalitet i psykisk helse og rustjenester, er nå invitert til å dele sin erfaring med å være født med ryggmargsbrokk. Han har vunnet tre gull og satte tre verdensrekorder i svømming, og har gull fra både VM og EM i kjelkehockey. Men det Johan er aller mest stolt av, er å ha klart å følge opp sønnene sine som andre foreldre. Han hadde pappapermisjon som andre fedre, og fulgte dem opp på vanlig vis. Han tror at hans egne foreldres fokus på selvstendighet har hjulpet ham, og opplevde at barndommen hans bar et positivt preg av dette. Johan hadde gangfunksjon i mange år, men er nå blitt mer og mer avhengig av rullestol. Det er en sorg at funksjonsnivået er redusert, men denne diagnosen er nå en gang slik, at den progredierer med alderen, sier Johan Siqveland. Jeg er pragmatisk i dagliglivet, men om noe er viktig nok, så står jeg på kravene, sier han i denne utgaven av Helhjerta.

Kåre er prodekan ved fakultet for helsevitenskap og er svært opptatt av studentenes trivsel og studentenes oppfatning av utdanningen som tilbys ved fakultetet. Studenter kan oppleve ensomhet, vanskeligheter med økonomi, og stort prestasjonspress. Mange studenter kommer ut i klinikken med lite praktisk erfaring. Her kan blant annet simulering og trening være med på å gjøre studentene bedre forberedt, sammen med refleksjon rundt treningen i etterkant. Utdanningene må revideres jevnlig for å sikre at de møter kompetansekravene, spesielt innen digital kompetanse. Han ønsker at universiteter og praksissteder samarbeider enda mer om læringsmiljøet. Kåre gleder seg over at studentene er tilbake på campus etter pandemien Han nyter å gå nedover Pilestredet og tenke på at studentene er fysisk tilbake på plass i bygningene de hører hjemme i, og at det foregår det masse læring der inne.

Tormod Stangeland er psykologspesialist og er opptatt av ungdom som sliter mer enn andre. Mange av dem ønsker ikke å leve lenger. Foreldrene blir, naturlig nok, veldig redde, og forsøker ofte å kontrollere og beskytte livet til tenåringen ved å stramme inn på regler. I sånne situasjoner er Tormod opptatt av at den sikreste behandlingen ikke alltid er den beste. Man må skille mellom sikkerhetstiltak og trygghetstiltak, mener han. Ungdommene han treffer har et stort behov for trygghetstiltak, men blir ofte tilbudt sikkerhetstiltak. Det viktigste man kan gjøre for disse ungdommene er å gi dem følelsen av å ha verdi, og gi dem følelsen av trygghet. Og vise dem at de er omgitt av trygge voksne. I denne podkastepisoden kan du høre Tormod Stangelands betraktninger rundt hvordan man kan ivareta ungdommene som sliter, og ivareta foreldrene som er redde, og - ikke minst– behandlerne som skal hjelpe dem

Øystein Mæland har vært sykehusdirektør ved Akershus universitetssykehus i ti år og var gjest i Helhjerta for fem år siden. Han beskriver det som en stor glede og et privilegium å lede sykehuset. Sykehuset har 12,000 ansatte og har opplevd økt antall henvisninger etter pandemien, noe som krever ekstra innsats. Det er økt fokus på å fordele oppgaver, slik at de ansatte opplever at de oppgavene man faktisk gjør, stemmer overens med den kompetansen man har. Tillit og støtte til de ansatte er her helt avgjørende, mener Mæland. Mæland skulle ønske han hadde mer tid til å besøke sykehusets mange avdelinger, da dette er både hyggelig og inspirerende. Utnevnelsen av månedens medarbeider er en jevnlig påminnelse om hvor mange dyktige ansatte som jobber på sykehuset.

Pål Wiik er født og oppvokst på en gård i nærheten av Ålesund, og lærte allerede i barndommen om viktigheten av å jobbe sammen, og å få til ting sammen. Han lærte også mye om praktisk arbeid, noe som kanskje var med på avgjørelsen om å bli kirurg og ikke psykiater. En god snekker må være ganske smart i hodet, og en god kirurg må være god til å utføre praktiske oppgaver! Pål Wiik er begge deler, han er smart i hodet og god til å snekre, i tillegg til at han har et stort hjerte og en kjærlighet for menneskerv - og ble dermed en god gastrokirurg. Han har nå snart lagt bak seg en lang karrieret som kirurg, som leder for andre kirurger, og som fagleder for hele sykehuset. Pål Wiik skal nå snart gjøre noe annerledes. Han liker ikke å snakke om at han skal bli pensjonist, og det skal han kanskje heller ikke bli, for det første han skal ta fatt på når han er ferdig med å være fagdirektør, er kvantefysikk!

Lars Berrum ble sykepleier for å gi en “gave til sin mor og far”, for å vise dem at han kunne “bli til noe”. Han opplevde sykepleiestudiet som en forlengelse av oppdragelsen han fikk hjemme, og at det i nesten alle livets sammenhenger er en fordel å ha nettopp denne utdannelsen. Lars Berrum har alltid brukt humor som en mestringsstrategi, også i jobben som sykepleier. Han opplever at bruk av humor kan være med på å gjøre en situasjon lettere og mer ufarlig. For å bli en god komiker må man være en god lytter og en god observatør, sier han, og dette har han ikke minst hatt god bruk for som sykepleier. Om han skulle gi ett godt råd til seg selv som 18-åring, ville det vært dette: Begynn på sykepleien! Å gå hjem etter et soloshow på scenen, fyller egoet, men å gå hjem fra kveldsvakt som sykepleier, gir meg følelsen av å ha gjort noe for noen andre, og dette er en enda bedre følelse!