"Elskede! La oss elske hverandre, for kjærligheten er av Gud. Og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud." (1. Joh. 4:7)
Johannes skriver så svulstig, men sant. Vi skal elske hverandre, det var også noe av det siste Jesus sa her på jord (Joh.15:17). Men hva er egentlig kjærlighet og det å elske hverandre?
Kjærlighet er både følelser og handlinger. Uten følelser, blir handlingene til intet, kan vi lese. Og følelser uten handling blir bare tomme ord, står det (1.Kor.13:1-3; 1.Joh. 3:18). Og heldigvis for det! For det hadde ikke hjulpet oss noe om Gud sa "Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg." uten å følge det opp med handlinger (Jer. 31:3). Men hele Bibelen og historien helt opp i vår tid har bekreftet Guds kjærlighet til menneskene Han har skapt!
Samtidig er det godt å vite at Gud elsker også med følelser. Det kan vi lese at Han gjør (Sef. 3:17; Luk. 2:14). For det Han gjør, er ikke av plikt, men fordi Han setter så pris på oss og fryder seg over oss!
Den type kjærlighet er det vi er kalt til å spre videre, den som både har følelser og handlinger. Da trenger vi stadig å søke til Kilden for påfyll. For bare slik kan vi virkelig elske hverandre!
Så kanskje det vi trenger først av alt i dag, er å gå til Bibelen og lese de mange kjærlighetserklæringene fra Gud til mennesket. Og ta imot det, og forestille oss følelsene som ligger bak, og se etter i livet vårt; hvilke handlinger bekrefter at Gud snakket sant? Og så kan vi se rundt oss, hvem som trenger vår kjærlighet i dag, enten det er følelsen eller handlingen, eller begge deler.
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Du ser til jorden og vanner den, Du gir den overflod av rikdom. Guds kilde er full av vann. Du sørger for deres korn, for slik har Du lagt det til rette." (Sal. 65:10)
Tenk det, Gud har lagt til rette! Da Han i opphavet skapte jorda, skapte Han gress og planter med frø. Slik la Han til rette for at de kan vokse og frø seg selv videre. Til det trenger de vann, og det hadde Han allerede lagt til rette for. Han skilte vannene, så noe trakk opp i luften mens noe ble igjen på bakkenivå, kan vi lese (1.Mos. 1:6-12). Dermed var kretsløpet i gang, og det sviver fortsatt.
Noen ganger kan vi se tydeligere enn ellers i livene våre, at "her har Gud lagt til rette." Han legger til rette for trivsel, vekst og modning, meningsfulle oppgaver, kall og tjenester, står det (Ef. 2:10; 4:15-16). Når vi ser det, forstår vi at Han har vært på ferde i forkant og forberedt. Det er trosstyrkende.
Guds vannkilde er full, sier salmisten. Guds kilde av nåde og velsignelser er full, forteller Bibelen (Sal. 31:20; Joh.1:14). Han går aldri tom, derfor kan vi alle søke til Ham, igjen og igjen, for alt det vi trenger!
La oss ta med oss de ordene i dag, og ta oss tid til å se etter i livet vårt, hvordan Gud har lagt til rette for det som vi trengte. Og la oss søke til Ham som kilden for alt vi trenger, igjen og igjen, i full visshet om at Han går aldri tom!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"For Skriften sier til farao: 'Nettopp til dette har Jeg reist deg opp, at Jeg kan få vise Min kraft på deg, og for at Mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.'" (Rom. 9:17)
Det er ikke nødvendigvis noe kompliment å bli brukt av Gud. Gud bruker hvem Han vil til sitt formål uten å spørre om lov. Farao var mektig, verdens mektigste på den tiden, men Gud viste seg å være enda mektigere. Farao var også hovmodig og forherdet seg, og det ble til undergang for ham selv (2. Mos. 5:2; 14:28-31). Men i lys av ham, ble Guds utfrielse og nåde enda tydeligere.
Også i dag kan Gud bruke hvem og hva Han vil. Også i dag finnes sterke makter. Vi kan se det med styresmaktene i enkelte land, se det med enkelte religioner, media og sekularisering. Der er mange som reiser seg store og stolte. Men de kan også bli brukt av Gud til å demonstrere Hans makt og forkynne Hans frelsende navn. Jo større kontraster, desto større tydelighet. Når ondskap, tomhet og løgn blir store, blir også Guds nåde, fred og kjærlighet ekstra tydelig. Det er det gode budskap!
Og det kan vi ha med oss i bakhodet når vi ser dette store, mektige som reiser seg mot Gud, Hans bud og Hans folk. At selv DET kan Gud bruke til å framstille seg selv i et enda tydeligere lys, slik at enda flere kan se Sannheten og Lyset, og ta imot Jesus som frelser. Fredsfyrsten, Veien, Sannheten og Livet!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Kjøttets gjerninger er åpenbare. De er: ekteskapsbrudd, hor, urenhet, skamløs utukt, avgudsdyrkelse, trolldom, hat, stridigheter, sjalusi, vrede, selvhevdelse, splittelser, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, umoralsk festing og lignende gjerninger. Om disse gjerningene sier jeg dere nå på forhånd, som jeg også sa til dere tidligere, at de som lever slik, skal ikke arve Guds rike." (Gal. 5: 19-21)
Disse versene er ofte blitt brukt til å sette et kraftig skille mellom "de" og "oss"; de som ikke tror og vi som tror. Og det er jo for så vidt sant. De som velger å leve slike liv skal ikke arve Guds rike. Men Paulus skrev ikke til "de andre". Han skrev til de kristne, kan vi lese (1:1-6; 4:8; 5:1)! Det er altså VI som skal være på vakt overfor dette, i eget liv og i egne kretser.
Lista er ufullstendig, men peker på sinnelaget bak: umoral, avgudsdyrkelse, mangel på kjærlighet og selvkontroll. Det står i skarp kontrast til Åndens frukt som vi er ment å preges av (v. 22-23). Vi er frigjort til et nytt liv, kobla med Jesus og Hans kraft. Må det gjenspeile oss og livene våre!
Ja, kanskje trenger vi å hente fram igjen disse ordene fra Galaterne og se litt på det. Er der noe av dette som jeg finner i mitt liv? Om jeg ikke finner det i handlinger, finner jeg lysten til det i hjertet mitt? Og la oss vende om i fra dette som er kjødets gjerninger, og la oss slippe til Jesus med Ånden og kraften, slik at vi kan forvandles og bære god frukt og preges av gode gjerninger!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"La heller ikke Hiskia få dere til å sette deres lit til Herren ved å si: 'Herren skal sannelig utfri oss. Denne byen skal ikke bli overgitt i Assurs konges hånd.'" (2. Kong. 18:3)
Assurs konge, Sankerib, var på hærferd. Han var som ei mektig bølge som veltet fram, kan vi lese (v. 33-34; 19:17-18). Store deler av Guds folk var lett å beseire. De hadde allerede vendt seg bort fra Herren, står det (kap. 16+17). Bare en liten rest holdt stand med Hiskia som leder. Tidene var harde, og fienden fristet dem med velstand og fred - rett nok på hans premisser og mot en liten betaling (v. 27; 31-32). Hvordan klare å stå imot? Og var det noen vits?
Sankerib hånte den levende Gud, Hiskia bøyde kne for den samme Gud. Det ble til utfrielse for Hiskia og hans folk, og et sviende nederlag for Sankerib, (19:1; 14-19; 35-36)!
Fienden i dag er også mektig og sterk, han vinner fram og inntar område etter område. Men Gud er mektigst! La oss følge Hiskias eksempel, bøye oss for Skaperen og be om hjelp og utfrielse, så alle kan erkjenne at Gud alene er Gud!
Ja, la oss nettopp oppmuntre hverandre til å sette vår lit til Herren! Herren skal sannelig utfri oss, vi skal ikke bli overgitt i fiendens hånd. Og om det ser aldri så mørkt ut, så er det dette vi skal løfte fram, for dette er et løfte som står fast!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie." (Ef. 2:19)
"Slekta er verst" er både en filmtittel og et flåsete uttrykk for at en svigerfamilie og slekta kan være en prøvelse. Én ting er å velge sin elskede og leve godt sammen som par, noe annet er å takle alle de andre som følger med på kjøpet. For noen er det også slik med kristne og menigheten.
Problemet er ikke Jesus eller Bibelen. De lever kanskje godt med begge i hverdagen. Men de kristne eller fellesskapet kan de streve med eller ta avstand fra. Det kan være de sosiale kodene, å trives i kristne settinger, eller å skjønne greia med møter og aktiviteter. Det kan også være all kranglingen, både i media og lokalt, om det som virker som flisespikkeri, eller frykten for å bli satt i bås sammen med de andre. Men alternativet er ikke å kutte ut "slekta", altså menigheten eller de kristne.
I ei bok jeg har om ekteskapet står det: "Ha respekt for din ektefelles familie. Du er selv blitt en del av den." Hvis Jesus er vår elskede, er vi blitt del av en verdensvid familie, og den er mangfoldig og brokete (Matt.12:49-50; Ef. 3:17-19). Men vi kan lære å elske de også!
Og hvis du er der, at du strever med alt det som følger med på kjøpet, når du har valgt Jesus og Bibelen: be Jesus da om å hjelpe deg og elske din nye utvidede familie, og vise deg hvordan du skal forholde deg til dette. Og la oss se etter det beste i hverandre, for der er mye godt å framelske!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Da roste hans herre den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt. For denne verdens barn er klokere mot slekten sin enn lysets barn." (Luk. 16:9)
Det var Jesus som sa dette. "Denne verdens barn", som Han kalte det, er altså noen ganger klokere enn oss som vil følge Ham. Svir det å høre det? En annen oversettelse sier at "denne tidens barn er glupere, klokere og visere i relasjon med sin egen generasjon" (min oversettelse av AMP). Ordet klokere betyr "omtenksom", "følsom" og "forstandig", og betegner en som bruker praktisk visdom i sin livsførsel og i sin omgang med andre, sier Bibelordboka.
Selv om Jesus her snakka om penger og eiendeler, kan vi kanskje også overføre det til andre områder. Hvordan nå ut med budskapet om evangeliet tilpasset denne generasjonen, denne kulturen og så videre? Hva med menighetens forvaltninger av menneskelige ressurser? Står resultatene i forhold til innsatsen? Albert Einstein mente det var galskap å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et annet resultat.
Det kan være krevende og risikofylt å gjøre noe nytt, men det kan også gi store resultater! Hva våger vi?
Ja, la oss be Jesus om å hjelpe oss og handle klokt med slekta vår, eller generasjonen vår, folket vårt, så vi kan være omtenksomme og følsomme og forstandige. Og bruke praktisk visdom i vår livsførsel og i vår omgang med andre. Og så kan vi jo kanskje lære litt da, av de som Jesus kaller denne verdens barn, på de områdene der de er klokere enn oss.
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"De vantro som har fått sine sinn forblindet av denne tidsalders gud, for at ikke lyset fra herlighetens evangelium om Kristus, som er Guds bilde, skal skinne for dem." (2. Kor.4,4)
Denne tidsalders gud står i kontrast til den evige Gud. Og tidsaldernes gud kan vel knyttes til tidsånden? Men hva eller hvem er egentlig tidsånden? I en kulturavis på nettet fant jeg en fascinerende presis og i stor grad sann beskrivelse, skrevet av en norsk komponist. Han kalte tidsånden for verdenshistoriens største lurendreier. En personlighet som aldri gir seg klart til kjenne, men som er virksom og fører til konformitet, kollektiv sensur og ufrihet under dekke av falsk fromhet og framgang (H. Ibstad).
Tidsånden vil til enhver tid ha oss bort fra det sanne evangeliet, eller skjule det for oss. Men den klarer bare å blinde "den vantro", sier verset, altså den som ikke vil tro. For den som søker sannheten, vil Sannheten alltid være å finne. Herren "lar seg finne", sier Jeremia (29,14). Hans Ånd hjelper oss til frihet og ekte tro, gir oss lys til å se og forstå, og leve sanne liv!
Så er det ei bønn i dag, om at Gud må åpne øynene på de som er blindet av denne tidsalders gud, så de kan se lyset fra herlighetens evangelium om Kristus som er Guds bilde, så det lyset kan skinne for dem. La oss be om det!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Sakarja sa til engelen: 'Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min kone er også i langt framskreden alder'..." (Luk. 1, 18)
Hva skilte Sakarjas svar fra Marias svar til engelen (v. 34)? Det er ikke så lett å se, men av engelens respons er det tydelig at det var forskjell. Vi vet ikke om Maria hadde bedt om å bli mor til Messias, men Sakarja hadde i alle fall bedt om en sønn, står det (v. 13). Likevel er det han som tviler. Det vil si, det virker mer som skepsis og mistro. Han vil ha noe ekstra, et tegn, som kan gjøre ham sikker.
Før vi dømmer Sakarja for hardt, kan vi se på menigheten til Peter. De ba for ham da han var i fengsel, men da han ble løslatt, ble de helt himmelfalne (Apg. 12, 5-16). Gjør vi det samme? Ber og ber, og når svaret kommer, blir vi så overrasket at vi ikke tror det? Eller lar vi tvilen og skepsisen overdøve gleden?
Gud oppfylte både Sakarjas bønn, og bønnen til menigheten til Peter. Gud lønner den som søker Ham, sier Bibelen (Hebr. 11,6). Når vi ber, skal vi forvente svar - selv om det tar tid. Å vente på Herren er å vente med håp og forventning (Sal. 27, 14)!
Er du der at du har bedt og bedt så lenge, og enda ikke fått svar, men du har fått noen løfter som er vanskelige å tro på? Eller er du der at du faktisk har fått svar, men du strever med å glede deg over det, å ta imot det og tro det? Det tok litt tid før Sakarja klarte å prise Gud for det bønnesvaret han hadde fått. Det tok faktisk ni måneder. Det hender at vi også trenger litt tid. Men budskapet er der: Gud hører bønn. Han svarer. Og Han ønsker at vi skal ta imot Hans svar med glede og takknemlighet. Så hva kan vi takke Han for i dag, at Han har svart på?
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Deretter så jeg, og se, et Lam står på Sions berg, og sammen med Ham 144 000 som hadde Hans Fars navn skrevet på sin panne." (Åp. 14, 1)
I kapittelet før tegnes det et dystert bilde om dyrets tall og merke. Og både vi og Johannes kunne jo lure på hvordan i alle dager troende skulle kunne klare seg gjennom de harde trengslene. Da er det godt å lese dette verset!
Lammet på Sions berg sammen med 144.000 som hadde Hans Fars navn skrevet på sin panne. Jesus, Guds Lam, står der trygt på solid grunn. Og sammen med Ham står en fulltallig skare, 12 x 12.000 – og det er fulltallighetens tall i Bibelen - alle merket med Guds navn. Og dette er de samme detaljene som vi finner i kapittel 7 (2-8). Det betyr at Herren ikke glemmer noen av sine eller mister de! Hver og en er bevart fordi de er merket med Guds navn. Det merket kan også forstås som Helligånden, forteller Bibelen (jamfør Ef. 1,13-14).
Resten av dette kapittelet i Åpenbaringen handler om engler med bud om dom og straff for dem som har vendt Gud ryggen. Men innbakt i dette er der også trøst til Guds folk: evangeliet bringes ut og gir hjelp, døden kommer som en utfrier, og det er en kjær venn som henter dem: Jesus kommer selv og henter sine (v. 6, 13, 16; Joh. 14, 3)!
Ja, det er ikke alt i Bibelen som er like lett å forstå eller å lese, men det er noe med å se etter hvor der er trøst og oppmuntring, noe som gir styrke og mot og hjelper oss å løfte blikket. Og ikke bare se det onde, ikke bare se nederlag eller det som skremmer. Jesus, Guds Lam, står trygt på Sions berg, og vi skal få stå der sammen med Ham!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løftet han hadde gitt Abraham. Folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt." (Apg. 7, 17)
Disippelen Stefanus gjenforteller jødefolkets historie fra den spede begynnelse. Løftet Gud ga Abraham var todelt. Han skulle gi gamle, barnløse Abraham så mange etterkommere som stjernene på himmelen, men de skulle først bo i et annet land og være slaver der i 400 år før Gud skulle føre dem tilbake til landet Han lovet dem.
To ting måtte oppfylles først: Israelsfolket måtte ha blitt et stort folk, og amorittenes mål av ondskap skulle være fullt, forteller Bibelen (v. 5-7; 1. Mos. 15,5-16). Det tok tid. Men Gud fulgte med og så da tiden nærmet seg!
En dag skal Han utfri også oss som tror. Tiden nærmer seg, da Han skal føre oss hjem til vårt Himmelske land. Så spørs det om der også nå er to ting som må skje først. Det ene, at syndens mål må fylles opp, OG at vi som tror skal bli et enda større folk (Dan. 8,23; 2.Tess. 2,3; 2. Pet. 3,9). Gud har den fulle oversikt, Han følger med og er klar!
Ja, takk Gud, at Han har oversikten! Og Han har kontrollen! Og Han driver sin plan fram! Det er godt det ikke står på oss. Men at Han som har all makt i himmel og på jord, Han er den som gjør alt dette. Og så inviterer Han oss til å være med på det!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Disiplene Hans hadde nemlig gått inn i byen for å kjøpe mat." (Joh. 4, 8)
Jeg har hørt og lest mange tolkning av det sterke møtet mellom Jesus og kvinna ved brønnen. Men jeg kan ikke huske at noen har snakka så mye om disiplene. De var ikke der da mirakelet skjedde. Sendte Jesus dem bort, i sin forutsigelse, for å kunne snakke med kvinna på tomannshånd? Eller var det disiplenes valg? Noe er uansett påfallende.
Jesus ble sittende igjen uten noe å drikke (v. 6-7). Hva om én disippel skyndte seg tilbake til Mesteren med ei krukke, så Han kunne få noe vann? Disiplene kom tilbake, med brød, men - som en påpekte i ei bok (M. Stibbe) - uten å få med seg en eneste innbygger, enda de visste at Jesus var Messias (v. 31). Og når de peker på brødene de har med, peker Jesus på en annen mat: byens befolkning som nå var på vei ut til dem (v. 30+35).
Ligner vi på disiplene? Opptatt av behovene i flokken mer enn å se de ufrelste rundt oss? Tenk å være tett på Jesus - der ting skjer! Disiplene fikk være med på moroa likevel: de fikk høste det Jesus sådde, kan vi lese (v. 38-42). Og det kan vi også!
Men vi kan saktens ta med oss disse ordene her. Er vi mer opptatt av det jordiske og behovene innad i flokken vår, enn å løfte blikket og se markene som står hvite til høst, som Jesus sa? Der er folk der ute som trenger oss. Du når noen, jeg når noen. Sammen når vi mange!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Ve verden på grunn av forførelser! For forførelser må komme! Men ve det mennesket forførelsen kommer fra." (Matt. 18,7)
Jesus minner oss her om to ting: forførelser er ikke til å unngå, og de kan komme fra mennesker. Men vi vet at bak all forførelse står djevelen, kan vi lese (Åp. 20,2-3). Hvor bevisste er vi på forførelser?
Det nye testamentet har tre ulike ord for forførelse; skándalon, plánē og apátē, og jeg vet ikke om jeg uttaler de rett. Skàndalon minner om skandaløs, et preg forførelser kan ha. Plánē betyr å vandre vill. Apátē betyr bedrag. Ordet ligner på apati, altså likegyldighet, uten at jeg vet om det er en sammenheng her. Men Jesus snakka om rikdom som bedrar og forfører (Matt. 13,22). Og rikdom kan ofte føre til likegyldighet, både overfor andres lidelser, men også eget behov for en frelser og et evig liv i Himmelen.
Vi trenger å avsløre forførelsene i vårt samfunn i vår tid. Både de skandaløse, de villfarende og de bedragerske som sløver oss og gjør oss likegyldige. For å klare det, trenger vi å kjenne Skriftene og Guds kraft, sa Jesus (Matt. 22,29). La oss søke til disse kildene!
Ja, hva ser du for deg når vi snakker om forførelser i Norge i dag? Klarer du å avsløre dem og gjenkjenne dem? Kanskje trenger vi å snakke litt mer om dette? Men vi trenger også å kjenne Skriftene og Guds kraft, sa Jesus. La oss søke til de kildene i dag og be Ham om å kaste lys over det som er av forførelser i landet vårt!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Dere kjære! Mens jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride alvorlig for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige." (Jud. 3).
Judas var ikke redd for å formane. Paulus kom også med mange formaninger. Lar vi oss formane i dag?
Jeg husker en gang mamma kom til meg og sa: "Pappa og jeg har snakka sammen, og .." Og så kom der noe. Så kom hun med en formaning. Den var så rett, likevel svei den. For jeg var ikke liten lenger, jeg var voksen, gift og flerbarnsmor! Var ikke tida ute for formaninger? De så noe jeg ikke så. Av omsorg for meg og familien min, valgte de å konfrontere meg. Tenker vi, at kristne i Norge i dag er så opplyste, at vi ikke trenger formaninger lenger? Blir vi sinte når det svir?
Judas peker på en uforanderlig tro som ble utfordret av noen innad i forsamlingen. Deres moral lignet mer på samfunnets moral enn på Jesu lære, kan vi lese (v. 4-19). Han ber innstendig de troende om å ta det på alvor og ta opp kampen. La oss lytte til formaningen, også i dag!
Og formaningen til Judas var å stride alvorlig for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige. På hvilken måte kan den formaningen gjelde deg og inn i ditt liv? Hvordan kan du stride alvorlig for denne troen? La oss ta med oss disse ordene og grunne på det!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen." (Rom. 7, 6)
Er vi kristne dermed å regne som lovløse, altså at vi er uten noen lov? Vi er frikjøpte fra Moseloven og syndens og dødens lov, sier Bibelen, men vi er - frivillig - bundet til Kristi lov (8,2; 1. Kor. 9,21; Gal.4,4-5). Denne loven har mange ulike navn. Frihetens lov, kjærlighetens lov, livets Ånds lov, den fullkomne lov og den kongelige lov (Rom. 8,2; 13,10; Jak.1,25; Jak.2,8). Den uttrykker og preges av kjærlighet til Gud og mennesker, barmhjertighet, frihet og handlinger. Etter denne loven skal vi leve og dømmes (Jak. 2,12-13).
Det høres kanskje skummelt ut, at vi skal dømmes. Men vi skal ikke fram for Guds dom, men Kristi domstol, står det (Joh. 5,24; 2. Kor. 5,10). Her dømmes vi ikke til liv eller død som straff, men bedømmes ut ifra hvordan vi har forvaltet de godene Gud gir oss. For Han gir slik som Han ser at hver av oss har evne til, og Han vil hjelpe oss å forvalte det bra (Matt. 25,15; Fil. 2,13)!
Så er vi altså frigjort fra én lov, men det betyr ikke at vi er uten lov i det hele tatt. Og vi er kalt til frihet, men vi er også kalt til det som bygger opp, det som styrker og det som oppmuntrer. La oss forvalte godt, det som vi er blitt gitt, så det blir til ære for Gud, til glede for oss og til gagn for de rundt oss og andre!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt." (Luk 18,14)
Dette minner litt om Janteloven. Ikke tro du er noe, og så videre. Men det stemmer jo ikke med Bibelen. Hvordan skal vi forstå disse ordene?
Bibelen er klar på ethvert menneskes iboende verdi. Jesu ord her er en konklusjon på lignelsen om fariseeren og tolleren, som ba i templet. Fariseeren var ikke bare høy på seg selv, men det at han gjorde mer enn loven krevde (v. 12). Fokuset hans var de andres synd og hans egen fortreffelighet (v. 11). Tolleren på sin side, så bare sin egen synd og tilkortkommenhet, kan vi lese (v. 13).
Oss mennesker imellom var det aldri meningen at vi skulle se ned på hverandre, heller ikke at vi skulle se opp til hverandre (v. 19). Vi er alle likestilte, likeverdige. Overfor Gud handler det ikke om andres synd, men vår egen, og det kan være vanskelig å lære for noen av oss. Men nåden som Gud tilbyr, er personlig. Den gjelder meg og dekker mine synder. Da får jeg Guds rettferdighet og kan være frimodig (2. Kor. 5,21; Hebr. 4,16)!
Ja, la oss øve oss i det; ikke se ned på hverandre, ikke se opp til hverandre, heller, for det gjør oss selv så små. Men la oss øve oss i å se på hverandre som likeverdige, som likemenn. Og ikke minst, la oss bøye oss for Gud og ta imot nåden som Han gir, så Jesus kan reise oss opp til frimodige og glade og oppreiste kristne!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Hvis din hånd fører deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå vanfør inn til livet, enn å ha to hender og komme til helvete, inn i ilden som aldri skal slokkes." (Mark. 9,43)
Jesus fortsatte med å si det samme om foten og øyet, kan vi lese (v. 45 & 47). Det er dramatiske ord, ikke ment å følges bokstavelig. Jeg vet heller ikke om kristne som gjør det. Derimot har jeg hørt om strenge muslimer som praktiserer dette - mot andre! Det blir dobbelt feil! For Jesus sier at dette er noe vi skal gjøre selv. "hogg den av", sa Han, ikke "få den hogget av". Ordet på grunnteksten er avledet av et ord som betyr det sterkeste ytre uttrykk for sorg. Jesus sier egentlig altså at så mye skal vi sørge over det i oss som vil få oss til å synde!
Men versene ga meg også en annen tanke. De sier at det er bedre å gå inn til Livet med en kropp som ikke fungerer skikkelig, enn at kroppen er frisk og hel, men går fortapt. Det kan være et trøstens ord til den som lever med sykdom eller skavanker. Har du Jesus, har du det viktigste! Det var også min erfaring da jeg var kronisk syk!
Så hva trenger du mest å ta til deg i dag? Dette å sørge over det som får deg til å synde, eller dette med at du kan glede deg over at du trenger ikke en hel og frisk kropp for å komme inn til herligheten og det evige livet? Har du Jesus, har du det viktigste!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger." (Sal 43,3)
Ja, er det ikke det vi alle trenger? Vi trenger lys for å se. Guds lys virker ikke først og fremst på de fysiske øynene, men på forstandens eller hjertets øyne som Paulus kaller det. Formålet er å se hvilket håp vi er kalt til, står det i Bibelen (Ef. 1,17-18). På grunnteksten handler det om å bli oversvømt av lys. Det er mer enn nok lys! Og det er altså ikke snakk om å koble ut forstanden når vi blir kristne, tvert imot!
Vi trenger ikke bare lys for å se eller forstå, men vi trenger også sannhet. Uten sannheten blir det helt feil, sier Bibelen (Rom. 1,21-31). Guds sannhet er et entallsord, Sannheten, og det er en person: Jesus (Joh.14,6). Sammen med Jesus og et opplyst indre, skal vi bli ledet til Guds hellige fjell og Hans boliger. Korah som skrev salmen, hadde nok Moria-fjellet og templet i Jerusalem i tankene. Vi derimot venter på å komme til det stedet Jesus gjør i stand for oss, der Han og Gud selv skal bo midt iblant oss, som det står i Bibelen (Joh.14,2-3; Åp.21,3)!
Ja, la det være ei bønn for oss alle i dag, at Gud må gi oss sitt lys og sin sannhet – inn i vår hverdag, inn i det vi strever med, inn i alt det som vi trenger hjelp med. Og la oss ta imot det Han viser oss av sannhet, og la oss fryde oss når vi får dette lyset som viser oss hvilken vei vi skal gå, hvordan vi skal takle ting, hvilke valg vi skal ta. Det er godt å bo i lyset!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten grunn. De som ville ødelegge meg, er mektige. På falskt grunnlag er de mine fiender. Selv om jeg ikke har røvet, må jeg gi tilbake." (Sal. 69,5)
Dette er Davids ord, men de kunne like gjerne vært jødenes ord, også i dag. Jødenes og Israels motstandere er ikke bare muslimske ledere og arabere i Midtøsten. Mange nordmenn, inkludert kristne, kan være svært negative til folket og landet, uten at de nødvendigvis kan forklare hvorfor. Kanskje er det på grunn av historien, norske mediers framstilling og kirkens antisemittiske lære og holdning. Men kanskje bunner det og i en slags misunnelse; de er Guds utvalgte folk, liksom, hvem tror de at de er?
Da er det interessant å høre muslimske arabere som blir kristne, og det de forteller. For når de blir frelst, blir de gitt en dyp kjærlighet til jødene og Israel som land. De elsker i stedet for å hate, og de forstår at det de lærte før, var løgn. De anerkjenner jødenes rett til landet, og de velsigner det jødiske folket. Det er sterkt! Kanskje vi kan lære av dem?
Ja, kanskje er det tid for å stoppe opp litt og revurdere det forholdet eller det synet en har til jøder og til Israel? Og ikke minst, å se hva Guds Ord sier om dem. Og det med å ta med seg det som muslimske arabere vitner om når de blir kristne, at de blir gitt en dyp kjærlighet til dette folket og landet. Det må jo bety noe? Det kan vi grunne på i dag!Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Nå har jeg overgitt alle disse landene i min tjener Nebukadnesars hånd, Babels konge. Også dyrene på marken har jeg gitt ham så de skal tjene ham." (Jer. 27, 6)
Ja, dette er interessant! Nebukadnesar, en brutal og grusom verdenshersker, men også en som Gud kalte sin tjener, eller redskap. Gud hadde ikke behag i alt Nebukadnesar gjorde og skulle en dag straffe ham (25,12). Samtidig handlet Han med denne hedningekongen på imponerende vis. Da Nebukadnesars hovmod gikk ham til hodet, slo Guds profeti til. Nebukadnesar ble gal og levde som et dyr, vekke fra folk i lang tid. Da tiden var omme, fikk han forstanden tilbake og ga Gud ære, kan vi lese (v. 31-37).
Med makt ligger hovmodet på lur, og Gud må bruke kraftig lut for å vise mektige menn hvem Han er. Ingen menneskelig hersker er for vanskelig for Gud, hvor mektig han enn er i menneskers øyne. Gud bøyer dem dit Han vil, sier Bibelen (Ord. 21,1). Vi gjør lurt i å lytte til noen av Nebukadnesars ord. Han sa: "Jeg, Nebukadnesar, priser og opphøyer og ærer nå Himmelens konge. Alle Hans gjerninger er sannhet, og Hans veier er rette. De som vandrer i hovmod, har Han makt til å styrte ned." (Dan. 4,37).
Ja, la oss ta med oss de ordene i dag, når vi ser på mektige verdensherskere. Og så kan vi minne oss selv på, og Gud, at selv disse mektige herskerne er ikke noe mer enn bekker av rennende vann i Hans hånd. Han styrer dem dit Han vil, og Han styrter dem når Han vil. Og så kan vi be for de, at Gud må vise sin herlighet på dem!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
