"Disiplene Hans hadde nemlig gått inn i byen for å kjøpe mat." (Joh. 4, 8)

Jeg har hørt og lest mange tolkning av det sterke møtet mellom Jesus og kvinna ved brønnen. Men jeg kan ikke huske at noen har snakka så mye om disiplene. De var ikke der da mirakelet skjedde. Sendte Jesus dem bort, i sin forutsigelse, for å kunne snakke med kvinna på tomannshånd? Eller var det disiplenes valg? Noe er uansett påfallende.

Jesus ble sittende igjen uten noe å drikke (v. 6-7). Hva om én disippel skyndte seg tilbake til Mesteren med ei krukke, så Han kunne få noe vann? Disiplene kom tilbake, med brød, men - som en påpekte i ei bok (M. Stibbe) - uten å få med seg en eneste innbygger, enda de visste at Jesus var Messias (v. 31). Og når de peker på brødene de har med, peker Jesus på en annen mat: byens befolkning som nå var på vei ut til dem (v. 30+35).

Ligner vi på disiplene? Opptatt av behovene i flokken mer enn å se de ufrelste rundt oss? Tenk å være tett på Jesus - der ting skjer! Disiplene fikk være med på moroa likevel: de fikk høste det Jesus sådde, kan vi lese (v. 38-42). Og det kan vi også!

Men vi kan saktens ta med oss disse ordene her. Er vi mer opptatt av det jordiske og behovene innad i flokken vår, enn å løfte blikket og se markene som står hvite til høst, som Jesus sa? Der er folk der ute som trenger oss. Du når noen, jeg når noen. Sammen når vi mange!

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.