Det har vært to harde netter med rufseri på havet. Mannskapet har lurt på om det er mulig å hoppe av, men har innsett at det blir ikke noe helikopter som redder de med det første. Det har skjedd mye de siste to døgnene på godt og vondt, men akkurat idag har vi det veldig fint. Spesielt nå som Spinnakeren endelig er kommet opp.
All content for Vi prøver å krysse et hav is the property of Fredrik Laland Ekeli and is served directly from their servers
with no modification, redirects, or rehosting. The podcast is not affiliated with or endorsed by Podjoint in any way.
Det har vært to harde netter med rufseri på havet. Mannskapet har lurt på om det er mulig å hoppe av, men har innsett at det blir ikke noe helikopter som redder de med det første. Det har skjedd mye de siste to døgnene på godt og vondt, men akkurat idag har vi det veldig fint. Spesielt nå som Spinnakeren endelig er kommet opp.
Det har vært to harde netter med rufseri på havet. Mannskapet har lurt på om det er mulig å hoppe av, men har innsett at det blir ikke noe helikopter som redder de med det første. Det har skjedd mye de siste to døgnene på godt og vondt, men akkurat idag har vi det veldig fint. Spesielt nå som Spinnakeren endelig er kommet opp.
Crewet kråner seg til og har fått mat i magen, det blir gjort skumle observasjoner i havet, men solen skinner og båten flyter. Det er under 900 nautiske mil igjen til kysten av Irland.
Vi er igang igjen! Nå på den siste runden av Atlanterhavskryssingen. Denne gangen setter vi ut på 1200 nm fra Azorene til Irland, sammen med nye Crew-medlemmer; Monica og Henriette. Været har sett horribelt ut lenge, men vi bestemte oss for å kaste oss med på stormen Oscar sin karusell. Et døgn har gått, og vi kan vel ikke si det har gått helt strykefritt.
Omsider nådde vi Azorene! En samling av majestetiske øylandskap midt ute i Nordatlanteren. i Horta venter mannskapet spendt på at vi skal trå på trygg grunn igjen. Nå skal vi fikse seilasenes skader, ta noen øl på seilerbaren Peters Cafe Sport samt klargjøre oss for siste del av atlanterhavskryssingen.
Podkasten uteble i går, på grunn av flere hendelser ombord. Sola ligger på halv åtte mot Azorene, og vi har forhåpentligvis under et døgn igjen før vi er fremme i Horta.
Man gjør det man kan for at alt skal gå fint her ombord, men hva gjør man dersom uhellet likevel skulle være ute? Vi snakker litt om hva som skjer dersom man får en MOB, Mann Over Bord. Så prater vi om litt hyggeligere ting også da.. som fisking.
Golfstrømmen har tatt slutt, motorduren har stått på i over ett døgn. Vi har blitt besatt av vinden, men den kommer jo aldri. Det skjer lite ombord, men en hendelse i natt fikk nakkehårene til å reise seg.
Sola entrer sitt 13 døgn og er i ferd med å ta rekord i antall døgn på havet. Vi har ikke sett båter på flere døgn, og nå har havet lagt seg som et speil så langt vi ser. Det dukker opp historier fra andre båter om ting som går gale og vi er lykkelige ting foreløpig har gått så bra det har.
Vi seiler og seiler, men kommer jo aldri frem. Hvem skulle tro det var så stort dette havet? Vi svarer litt mer spørsmål, og skryter av hvor flinke vi er å komprimere søppel. Christoffer sender en varm hilsen til de der hjemme.
Endelig passerte vi halvveis! Dette feires med en liten vise og en akevitt delt med Neptun selv! Han har ventet tålmodig under båten på en dram. Vi forteller om nattens rekorder og droodler om verdensbildet vårt.
Båter på kryssing har en tendens til å underholde hverandre og hjemme med spennende bloggposter delt via satelitt. Denne skildringen fra en dag på Serendipity ble for god for å ikke deles videre på podkasten som bonusmateriale. Da e han Christoffer so les.
Enkelte dager skjer det bare så lite at tiden står stille. Idag er en slik dag.. men vi kveler litt tid med noen spørsmål fra lytterne.. og får med det reflektert litt over hva et år på havet har gjort med oss.
Sola blir fripassasjer på Atlanterhavets energivei til Europa og naturopplevelsene fortsetter slik at Mai-Britt's drøm går i oppfyllelse. Vi svarer på innsendte spørsmål og spiser et enda et herremåltid på havet.
Sola kom front i front med noe stort, Vi prater om det eneste vi bryr oss om her ute; været og reflekterer over at vi aldri hadde trodd at denne kryssingen skulle tas helt alene. Så har jo Christoffer en gavepakke helt på slutten selvfølgelig.
Vinden har ikke snudd i favør oss enda, men solen er tilbake over Sola. Tunfisken hopper rett ved skrogsiden og humøret vårt er løftet. Christoffer forteller om døgnet vi har hatt nede i båten og om når han forsøkte å lage mat i store bølger.
Tilstandene blir ikke bedre og vi har måtte finne alternative måter å seile på. Lenge har det gått i feil retning, men nå har vi funnet noe vi kan leve med. Vi har evakuert cockpiten og skalket oss inne i båten.. Nå gjelder det bare å vente ut været.
Ikke alle dager er gode, på havkryssing. Idag vurderte vi å ikke lage podkast, for stemningen ombord var så laber. Det ville ha blitt seilepropaganda.. for slike dager som idag er absolutt en fullverdig del av seilelivet.
Det er 17 mai! Sola går i tog med folkehavet... neida.. ingen folk her.. bare hav, men det er fint likevel. Kapteinen holder tale og vi snakker om hva vi savner med hjemlandet.
Sola er en liten båt med små seil, noen ganger tar hun opp kampen mot større båter, da blir det en blanding av slalom og balett ombord. Noen blir også sjøsjuke, men i god humør... for det går jo endelig fort. Vi har ladet både egne og båtens batterier gjennom natten.
Det har vært to harde netter med rufseri på havet. Mannskapet har lurt på om det er mulig å hoppe av, men har innsett at det blir ikke noe helikopter som redder de med det første. Det har skjedd mye de siste to døgnene på godt og vondt, men akkurat idag har vi det veldig fint. Spesielt nå som Spinnakeren endelig er kommet opp.
