Hvordan bli en tilfreds forelder, spør Lena i denne episoden.

Marcus er sliten. Småbarnsliv, kjæreste med bekkenløsning, flytting og oppussing, alt på en gang, tærer på. 

Men midt oppi dette er han mer fornøyd med livet enn han noensinne har vært.

Marcus elsker A4-livet, og akkurat det hadde han ikke trodd.

Han holder en del foredrag om selvivaretakelse. Å ta vare på seg selv også i krevende livssituasjoner er veldig viktig.

«He who has a why, can handle any how» Hvis du har en mening med det du driver med, så kan du holde ut så enormt mange belastninger, sier Marcus. De fleste trenger å være trengt, og akkurat nå trengs jeg mer eller mindre hele døgnet, sukker han tilfreds.

For selv om kroppen til Marcus akkurat nå sier stopp, tåler han å fortsette, nettopp fordi han kjenner at han trengs.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Er det å kunne si det du tenker?

Kanskje det er sånn at for å være fri, må du være fri fra noe. Akkurat som når du kjenner lykke, må du også ha kjent på hvordan det er å være ulykkelig, undrer Marcus. Er det noe med kontrastene i livet, som gjør at du også blir mer bevisst?

Samtalen i denne episoden blir fort politisk. Marcus og Lena er innom politikere som juger, retten til selvbestemt abort og ytringsfriheten som er under press. De lurer begge på om generasjonene tenker forskjellig, fordi verdenssituasjonen nå synes mer urolig. 

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hvorfor adresserer vi problemene vi har selv eller i en relasjon, et annet sted enn der det hører hjemme?

Er dette en menneskelig reaksjon for å slippe å ta ansvar, slippe å gjøre endringer eller slippe å konfrontere seg selv eller den man strever i relasjon til? 

Disse spørsmålene er utgangspunktet for denne episoden av Generasjonsbroen. Ganske raskt styres samtalen inn på baksnakking og sladring. Marcus mener det kan handle om at mange er så konfliktsky, at de heller baksnakker enn å konfrontere rette person med et problem eller en bekymring.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Marcus er ikke redd for konflikt og uenighet. Det er derimot Lena.

Hva driver ham og hva stopper henne?

Hvis ikke folk tåler hele meg, så er det jo ikke en ærlig relasjon, mener Marcus. Han liker veldig godt å snakke med folk som er uenige med ham.

Hvordan håndterer du kritikk dersom du er så redd for uenigheter, Lena, spør Marcus. Og hva er du egentlig så redd for?

Lena mener hun er preget av det manglende rommet for en ordentlig samtale i kommentarfelt eller sosiale medier. At dette kanskje har gjort at hun ikke alltid lytter etter hva som faktisk blir sagt rundt bordet hjemme heller.

Man unngår ofte å si noe, for å opprettholde en umiddelbar harmoni. Men hva vil skje etterpå, det kan i det lange løp skape store, betente konflikter.

Samtidig er det viktig at vi er enige om en del grunnprinsipper i samfunnet vårt, sier Marcus.

Vi må tørre mer. Vi må si hva vi mener, selv om vi er uenige. Og dersom flere hadde turt å si hva de mente, hadde vi kanskje sett at det står litt annerledes til enn slik det blir fremstilt i mediene?

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Lena og Marcus prøver i denne episoden å lete etter noen svar på vanskelige verdispørsmål. For hva har skjedd i landet vårt på veien mot et mer sekulært samfunn. Har vi mistet meningen med livet? Har vi mistet noe av felleskapsfølelsen? Hva gjør dette med oss?

Kanskje det er slik at terapeuter er det nye presteskapet. Det er terapeuter nå som sørger for guiding og veiledning i livet, lurer Marcus. 

For vi mennesker trenger jo en slags mening, vi er dessuten flokkdyr og trenger hverandre. Hvis vi ikke har religiøse skrifter å forholde oss til, hvem skal hjelpe oss å finne retningen?

Fra religion, kommer duoen raskt over til kulturkonflikter gjennom innvandring. Og fra innvandring til viktige spørsmål rundt likestilling og kvinnesak. Spytter man på kvinnene som har kjempet frem rettigheter, hvis vi tar andre valg basert på den enkeltes verdier? Som for eksempel å jobbe mindre og være mere hjemme når barna er små, undrer Marcus. 

Lena er lei av følelsen av å bli dyttet i en grøftekant bare ved å stille spørsmål rundt disse emnene.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Ett barn er ett barn. Men to barn er som ti, sies det. Hva hvis det andre barnet viser seg å være to, spør Marcus i denne episoden. For om få måneder skal Marcus bli trebarnsfar. Tre barn under to år, sukker han. 

Og Lena, hun bare ler.

Dette tar oss til denne episodens tema i Generasjonsbroen: Forventninger!

Hva kan man forvente av besteforeldre, av partneren, av venner? Lena har lest om alle besteforeldre som ligger på stranden med paraplydrinker, i stedet for å bistå barna i deres travle liv. Men hun er som vanlig litt dobbel på dette. For er det virkelig hennes jobb? Hva med når du blir gammel og trenger hjelp, spør Marcus. Er det min jobb?

Duoen er en tur innom sjekkemarkedet også. Det er jenter som sitter og velger ut, sier Marcus bestemt. Partneren skal helst være høyere utdannet, ha god inntekt og være en intellektuell kapasitet. I tillegg til det idiotiske høydekravet! 

Lena kjenner seg ikke igjen i noe av dette.

Hva med venner, undrer hun. Hva kan vi forvente av dem?

Vi må sørge for å ha en forventningsavklaring i alle relasjoner konkluderer de med. 

Det er kanskje lettere sagt enn gjort?

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva betyr det å være selvutslettende? 

Marcus opplever ofte at særlig kvinnelige klienter kommer i terapi og ikke lenger vet hvem de er.

Mange mennesker som sliter med å ta egne behov på alvor, sliter også gjerne med grensesetting. 

En av de største barrierene for å i det hele tatt sette en grense er følelsen av å gjøre «noe mot den andre» I stedet for å tenke at du faktisk gjør det for deg selv og andre, forklarer Marcus.

Konsekvensen av å over lengre tid ikke fremme dine egne behov, vil en eller annen gang føre til en identitetskrise. 

Hvis du ikke drypper underveis med det du sitter inne med, så vil det til slutt ble en reaksjon som er helt uproposjonal med situasjonen som kanskje utløser en konfrontasjon.

Frykten for den dårlige stemningen, og oppretteholdelse av sosial harmoni, gjør at mange er villige til å gå svært langt for å ikke si eller gjøre det man faktisk ønsker eller vil.

Folk som skårer lavt på medmenneskelighet (big five-teori), finner seg dessverre gjerne en av dem som skårer svært høyt. De som skårer for høyt er det perfekte offer for kontroll.

Og så er det selvbedraget. Selvbedrag gjør at du ignorerer den lille stemmen som sier at det du gjør eller sier ikke er greit

Selvdraget gjør at du ikke kommer deg videre og kan reparere vansklige situasjoner du kanskje har utsatt noen for.

Selvbedraget gir deg et forvrengt bilde av virkeligheten for å unngå ubehagelige følelser.

Det kreves dyp er kjennelse og hardt arbeid for å jobbe seg ut av selvbedraget, det er en sterk forsvarsstrategi.

.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

De siste ti årene av morens liv, hadde Lena ingen kontakt med henne. Det var en tung avgjørelse å ta, forteller hun i denne episoden. Likevel fikk hun det veldig mye bedre i det avgjørelsen ble tatt.

For er det kanskje slik at lista for et brudd med en av de nærmeste ligger altfor høyt? Skal man risikere sin egen helse for å oppretteholde en kontakt som er destruktiv, fordi det er et nært blodsbånd? Både Marcus og Lena har noen tanker om dette.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva skal egentlig til for at en unnskyldning oppfattes som et ærlig forsøk til å gjøre opp for seg?

I ukens reprise av Generasjonsbroen diskuterer vi nettopp dette. For har vi ikke alle kjent noen ganger at en unnskyldning bare føltes hul og uten verdi?

Marcus bruker faget sitt og forklarer oss de forskjellige trinnene det kan være viktig å tenke på for å reparere etter en krangel eller konflikt.

Lena har en haug med spørsmål rundt dette. 

Lena forteller også om den gangen hun spurte barna om de hadde opplevelser der de hadde tenkt at "dette skal jeg aldri ta med meg hvis jeg en gang selv får barn"

Svarene hun fikk var svært overraskende.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Er det godt å ha pliktfølelse eller kan den rive i stykker den gode relasjonen?

Kan vi kommunisere på en annen måte enn å klage på manglende kontakt? 

Lena får frysninger bare tanken på at noen skal ha kontakt med henne av pliktfølelse.

Hun vil at all kontakt med henne, kun skal handle om glede og overskudd. 

Marcus setter i denne episoden skapet på plass.

Og Lena skjønner at hun har tatt med meg litt for mye av den gamle, tunge ryggsekken. 

For, som Marcus sier, det er faktisk godt å kunne gi tilbake!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Har du kjent den dirrende irritasjonen over skulderen hvis du prøver å gjøre noe på mobilen og en av de unge rister på hodet? Har du følt at de tenker at den eldre generasjonen er helt ute, at de er hjelpeløse? Det har Lena også kjent.

Dette vil Marcus og Lena diskutere i denne episoden.

Kan de komme frem til en løsning som gjør det lettere for de eldre og kanskje også for de yngre? Kanskje må vi begge to være villige til en liten endring?

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden har Lena invitert mannen sin Knut på besøk i studio. De ble besteforeldre for første gang begge to, da August ble født i mars 2024. De har ulike erfaringer fra egen oppvekst og i denne episoden forteller Knut om sine to besteforeldrepar og hva de betydde for ham. Hans mormor var kun 46 år da Knut ble født og hun ble en svært nær person, han får fremdeles tårer i øynene når han snakker om henne. 

Samtidig kom August til verden kort tid etter at Knut hadde mistet sin sønn Axel. Etter svært mange år som omsorgsperson, dras han imellom behovet for å være sammen med August hele tiden og behovet for å være fri, gjøre det han vil. Det samme tenker Lena, men tanken gir henne dårlig samvittighet. 

Hvordan balansere i dette, drøfter de i episoden.

Om en uke skal den lille familien flytte inn sammen med Knut og Lena. De har solgt leiligheten og skal bo hos dem til de finner et nytt sted å bo. Hvordan skal dette gå, lurer Lena på. De kommer til å skjønne hvorfor de flyttet hjemmefra, ler Knut.

På torsdager fremover kommer Generasjonsbroen til å republisere de mest populære episodene våre. Til glede for nye lyttere som ikke har vært i gjennom alle episodene våre, og kanskje også et hyggelig gjenhør for trofaste lyttere? Når den lille familien så er på plass, setter vi i gang igjen med nye og spennende temaer!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

August er som regel en blid og glad gutt. Han forstår nesten alt vi sier til ham, men sier ikke så mange ord selv ennå. Han har ikke lært seg å si nei, men derimot sier han ivrig ja til nesten alt vi foreslår.

Men, det er et men: Han har begynt å bite og slå. Dette uroer Marcus, selv om studier viser at det er helt normalt. Han har nemlig hørt en podkast der noen av tallene er skremmende hvis barnet ikke blir avlært slik oppførsel. I alle fall før skolestart. 

Har jeg herjet for mye med ham, lurer han på.

Men Lena har lest en av sommerens saker i Aftenposten, der psykologspesialist Line Marie Warholm kommer med et annet utsagn: At barn som lekeslåss blir mindre aggressive enn de som ikke gjør det. Hun henviser til psykolog Nils Eide-Midtsand som har skrevet boken «Boltrelek og lekeslåssing». Han hevder sågar at slik lek har viktige funksjoner i barns utvikling, både emosjonelt, sosialt, kognitivt og fysisk.

Da barna til Lena var små, var det lite rom for herjing og lekeslåssing. Det var først da hun flyttet sammen med Knut, hun skjønte at det kanskje ikke bare var bra hvordan hun alltid stoppet all form for uro og krangling. Hun forteller en historie hun har fortalt før, men som tåler et gjenhør. Hun er veldig flau over denne historien, men Markus mener det er viktig at vi tør fortelle slike ting høyt. Han oppfordrer lyttere til å sende inn sine flaue historier, slik at vi alle kanskje kan føle oss litt mindre alene i vårt hverdagsslit.

Send din historie til post@generasjonsbroen.no Vi behandler den selvfølgelig anonymt.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Etter åtte måneder med pappaperm føler Marcus seg som en grønn plomme i et overkokt egg. Nå gleder han seg til å komme seg ut i verden igjen og han tror også August er klar for barnehage.

Men hvordan har ferien vært og hva synes du om debatten om hvor slitsomt det er å feriere med barn, spør Lena.

Vi vet jo at brudd og skilsmisseprosenten går opp etter lange ferier. Det er ikke bare småbarnsfamilier som sliter. I en travel hverdag er det lett å feie de store problemene under teppet. Men hva skjer når man reiser på ferie og er sammen over tid?

Minst like viktig som å se din partners gode egenskaper, er din evne til å la små irritasjonsmomenter passere. For vi har jo små ting vi irriterer oss over alle sammen, svarer Marcus.

Å bruke humor er dessuten viktig. Lære seg å le litt over de små tingene som egentlig irriterer. Marcus har et eget triks han deler med lytterne…

Lena snakker om den store familieferien de har vært på i sommer og frykten for at de alle ville gå inn i de gamle mønstrene fra oppveksten og dermed ikke bidra. Men Marcus parkerer henne rimelig raskt. For hvem var egentlig i ferd med å gå inn i det gamle mønstre?

Og hvem er det som må endre seg først? Er det den ivrige giver eller den glade mottakeren? Marcus mener det er utopisk å anta at en som er vant til å være mottaker, sier stopp. Det er den som gir som må være den som endrer mønster. 

Endelig er ferien over og Generasjonsbroen bygger en feriebro i denne episoden!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Det er en overraskende stor del av klientene til Marcus som karakteriserer seg selv som «people pleasers» eller overdrevne ja-mennesker. De føler seg tidvis selvutslettende og altfor ettergivende. Og det er gjerne disse klientene som takler avvisning dårligst. Mange føler de har blitt avvist gjennom hele oppveksten.

Å etterkomme andres behov i iveren etter å bli likt av alle, er nedbrytende og uttømmende. Det er en stor fare for å bli utbrent for mennesker som ikke setter egne grenser, men hele tiden streber etter aksept. Etter at Marcus tok et oppgjør med seg selv i midten av tjueårene, opplever han at det ikke er så truende lenger at han ikke blir likt av alle. 

Å lære seg å takle avvisning er en viktig og vanskelig del av barneoppdragelsen.  

Det å bli avvist i en situasjon er ikke det samme som å bli avvist som person. At en du vil leke med, sier nei en gang betyr ikke at hen aldri vil leke med deg. Det er viktig å lære barn denne forskjellen. 

Nå tar Generasjonsbroen sommerferie for første gang. Da kan du som ikke har hørt alle episodene, gjøre det. 

Marcus og Lena blir også veldig glade om dere deler podkasten med noen du tenker ville like oss!

Vi høres igjen torsdag 7 august.

God sommer!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Marcus synes Lena fremdeles behandler sine voksne barn som barn. Når har du tenkt å begynne å behandle barna dine som voksne? Når skal du tørre å lene deg mer på dem, spør han i denne episoden. 

Lena får litt å tenke på.

Nok en gang snakker Generasjonsbroen om voksne barn og deres pliktfølelse overfor sine foreldre. Eventuelt manglende pliktfølelse. For hva er egentlig grunnen til at dagens unge voksne kanskje ikke kjenner denne plikten på samme måte som tidligere generasjoner.

Lena er opptatt av dette emnet. Hun synes det er vanskelig å skille mellom hvor sårbar hun skal vise seg overfor sine barn og hva hun burde skåne dem for.

I vårt individualistiske samfunn, der vi hyller barn og unge krefter, så glemmer vi kanskje noe av kunnskapen og visdommen de eldre sitter med. Blir det da vanskeligere for de unge å finne en skillelinje selv? Når går man egentlig fra å være ung voksen til å være en ordentlig voksen, med alt det innebærer?

Marcus og Lena ender raskt tilbake til spørsmålet om vennskap mellom foreldre og voksne barn. Faste lyttere av Generasjonsbroen vil trolig kjenne igjen Lenas iver etter å ikke definere seg som venn av barna sine, noe Marcus fremdeles stiller store spørsmål ved. Når man har et nært forhold, ønsker man å være involvert i de viktige tingene i hverandres liv, sier han overbevisende. 

(De som ikke har hørt denne episoden, kan lytte til live-forestillingen de hadde på Kampen Bistro, episode 15)

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden tar Marcus og Lena opp de nye skjermrådene som har kommet fra Helsedirektoratet.

Det har rådet en slags usikkerhet rundt hvor skadelig sosiale medier egentlig er for barn. Men vi vet nok til å ta affære, sier Marcus, som ønsker de nye rådene velkommen. Generasjonsbroen har i tidligere episoder snakket om barn og skjerm. Da ble amerikaneren Jonathan Haidt nevnt. Han er en av de første som manet til et slags foreldreopprør mot teckgigantene og måten vi tillater skjermbruk hos barna våre. Han advarte om skadene dette kan gjøre.

Nå har vi det svart på hvitt fra våre egne myndigheter.

Mobilene er så ekstremt stimulerende for hjernen vår. Vi får det nesten intravenøst, rett inn i belønningssenteret vårt. Det blir som om vi har tatt for mye dop, ingenting tilfredstiller på samme måte, uten stor egeninnsats.  

Hva gjør egentlig dette med oss? Med kreativiteten vår?

Det står også noe om viktigheten av å være gode rollemodeller, påpeker Lena. Marcus forteller at August allerede har skjønt at det er noe spennende med den mobilen. Derfor har Tora og Marcus bestemt seg for å ta et ordentlig grep.

Hvordan kommer det til å bli på foreldremøter fremover? Kommer Marcus til å fortsette å rekke opp hånden og hevde sin mening, selv om den kanskje er kontroversiell?

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Følelsen av å være ødelagt kan være helt lammende. Det gir ikke rom for verken endring eller reparasjon. Da er det tryggere å bli værende i offerrollen.

Dersom man som meg har hatt en vanskelig oppvekst, er det jo så lett å havne der, sier Lena. Samtidig blir hun svært irritert over andre som sitter fast i gamle traumer. Hvorfor, lurer Marcus på. Han har flere teorier.

Mange som har opplevd et traume, føler at noe har gått i stykker.

Man skyver det vanskelige foran seg og mener det er grunnen til å ikke endre seg selv eller tenke fremover.  Det kan fort ble en unnskyldning for alt som ikke går din vei i fremtiden, bekrefter han. For frykten for å endre seg, er for de fleste av oss ganske stor. Da kan det nesten føles lettere å bli værende i det vanskelige, uansett hvor vanskelig det er.

Det kan virke som om den andre varianten av å ikke være i offerrollen, er presset om å tenke positivt, sier Lena med forakt i stemmen. Hun blir nemlig også svært irritert over mennesker som sier hun må tenke positivt i stedet for å anerkjenne hennes følelser dersom hun for eksempel er redd i en gitt situasjon.

Marcus mener det å tenke positivt er undervurdert. 

Men det er forskjell på det og en positiv invalidering, understreker han. Positiv invalidering kan gjøre vondt verre.

Dette tema har ligget Lenas hjerte nærme i mange år. Det blir en nær og fin samtale som duoen i Generasjonsbroen håper du også vil ha utbytte av å høre på. 

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Før dere begynner å lytte til denne episoden: Lat som om Lena er på en telefonlinje og ikke i samme rom som Marcus. Det var dessverre en kabelfeil gjennom hele opptaket. Men Lena syntes episoden var så fin, at hun insisterte på likevel å publisere:

Det har kommet ny forskning nå som viser at spesielt én foreldrestil er den beste for barnet og slikt pirrer Generasjonsbroens nysgjerrighet. 

Da Marcus jobbet i barnevernet fikk han viktige påminnelser om hvor viktig det er med grensesetting. Barn har behov for tydelige rammer. Det handler om å sette grenser, men også forklare hvorfor. 

Men det er viktig å ikke forveksle autoritativ med autoritær, påpeker Marcus.

For i den autoritære foreldrestilen er det lav varme og stor kontroll. Det forventes lydighet uten at det forklares noe. I motsatt ende av den autoritære foreldrestilen, finner vi den ettergivende. I den ettergivende er det høy varme, men de stiller få krav eller setter regler. De vil gjerne være barnets venn. Lena er klar på at hun satte altfor få grenser for egne barn, at hun var i den mer ettergivende rollen. Hun er også glad for at det alltid er muligheter for å reparere.

Lurer du på hva som skjer med barnet hvis det vokser opp med de forskjellige foreldrestilene, så er denne episoden gull. Lurer du på hvordan du skal reparere, er den også gull. Dobbelt gull der, altså! Bortsett fra lyden da…

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Generasjonsbroen har fått en mail fra en lytter: «Når trår man over grensen fra vennlig interesse til å bry seg for mye når det gjelder voksne barn? Det er jo selvfølgelig individuelt, men det kunne være artig å høre en samtale mellom dere to om det. Spør man for mye, eller uttrykker for mye bekymring, kan det jo oppfattes som at man tviler på om den unge klarer å ta ansvar for seg selv. Bryr man seg ikke, kan det tolkes som mangel på interesse. Hva forventer de unge selv? Hva forventer du, Marcus, hva forventet du før du fikk barn, og har det endret seg? Og hvordan kan det være lurt å ordlegge seg nettopp for å unngå at den unge føler seg mistenkeliggjort eller invadert? Med ung voksen mener jeg egentlig både tjue, tretti, førti og femti … Har det skjedd en endring hos deg Marcus?»

Dette er midt i blinken for Generasjonsbroen! For finnes det egentlig en gylden middelvei på hvor involvert og engasjert en forelder skal være i sine voksne barn? Og handler det mest om kommunikasjon, spør Lena.

For er det ikke et felles ansvar å sette grensene, gi beskjed dersom en forelder går for langt i sin involvering?

Det er bedre med foreldre som bryr seg litt for mye enn litt for lite, mener Marcus, som har opplevd økt interesse og involvering etter at han fikk barn.

Terapeuter skal jo ikke ta valg på vegne av klientene sine, klientene må selv kjenne når de er klare for å for eksempel bryte ut av en destruktiv relasjon. Men hva med foreldre som ser at sine voksne barn åpenbart tar noen feil valg. Hvor mye skal de da involvere seg? Marcus forteller om faren sin som kanskje gikk litt langt i sitt engasjement en gang. 

Samtidig: Det er vanskelig å slippe barnet sitt fri. Og hva innebærer det egentlig «å kutte navlestrengen»?

Ps. Det skjer noe galt med lyden dessverre etter 21 minutter. Dette er forsøkt fikset på etter beste tekniske evne (Lytt til episode 3 for å forstå utfordringene)

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.