Har du noen gang blitt prikket på ryggen av Gud, og fått et hint om at du leter på feil sted?
La være med å skynde deg forbi langfredag. Ikke for at du skal tynges ned, men for å se at alt rammet ham.
Det har jo allerede skjedd. Det er for sent å stoppe Jesus. Ikke bare vasket han føtter, han gav seg selv samme natt. Til å dø på et kors.
Det er altså dette frimodigheten først gjelder. Det frie motet du trenger for å være i helligdommen. Altså hos Gud, foran ansiktet hans.
Et råd handler om hva du må gjøre. En nyhet handler om hva som allerede er gjort.
Jesu ord viser at virkelig fri hører sammen med å være sønn eller datter. At Gud er Far, er ikke en sideting for Jesus. Det hører hjemme midt i dette enkle og klare.
«Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!» Jesaja 55
Hvorfor skal ingen heller ta gleden fra deg, på tross av mye annen sorg og smerte? Fordi det Jesus gjorde ved å dø og stå opp igjen, er gjort en gang for alle.
Hvis Gud alltid er den samme, så forandres han ikke av din natt og ditt mørke. Han endrer ikke på noe av det han har sagt.
Du er nemlig ikke bare postmannen, du er selve brevet. Du kan bare gi til andre fordi Gud først har skrevet på deg, og hele tiden får fortsette å gjøre det.
Så snudde jeg tallerkenen den rette veien, og sa det som står i Matteus 5:3: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.»
Jakob våkner, og sier: «Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» Det er gjenkjennelig stoff for mange av oss. Ikke bare fra Bibelen, men fra våre egne liv. Gud var der allerede, som en far eller mor som sitter ved sengen når barnet våkner opp.
Ikke bytt adresse, ikke flytt ut av deg selv, du som har tatt bolig i Kristus. Stormen vil ha deg med på sine premisser. Men alt den kan gi deg tilbake, er mer storm.
En beseiret by greier ikke å beskytte seg. De nedbrutte murene blir selve problemet. Årsaken til at røvere og inntrengere stadig farer gjennom byen. Det er derfor Gud hele tiden har dine nedbrutte murer for sine øyne. Han fortsetter å se dem, inntil han har bygget dem opp igjen.
Guds fred er plasskrevende. Å legge ned sitt liv for Gud er å gi denne freden plass.
Vernet er ikke å gjemme seg for Gud, men å avsløres av ham, stå åpen. Hvorfor? Fordi han er en god Far, som favner og skjuler oss i sin tilgivelse, om vi lar ham vende oss til ham.
Det ser kanskje ikke fromt ut å takke ham når våre egne synder er mest åpenbare. Men det er en av de dypeste formene for tilbedelse.
