Transkripsjon:

Sorg er noe alle vil oppleve, og sorg vil defineres forskjellig fra person til person. De fleste vil forbinde det med en form for tristhet, men professor Katherine Shear beskriver det som en respons på tap, med en kjerne av savn og lengting. Helsekonsekvensene er alvorlige. Personer over 60 år som mister en partner har de neste 30 dagene mer enn en dobling av risikoen for hjerteinfarkt eller slag. Særlig er de første 24 timene kritiske. Ellers er sorg forbundet med søvnvansker, immunsykdommer og blodpropper. Nevrologen og professor Lisa Shulman har sett på hva som skjer når noen sørger. Hjernen oppfatter det som en ytre, eksistensiell trussel, og aktiverer stressystemene i det som kaller fight or flight. Resultatet er økt puls og blodtrykk, overfladisk respirasjon og svette. Hjernen går i forsvarsmodus, og kroppen følger etter. Reaksjonen kan bli langvarig, men også utløses på nytt av steder og situasjoner som kan skape minner, uten at folk ofte ser sammenhengene. Da kan det ende i engstelse og noen ganger panikkanfall. Et annet vanlig fenomen er at hjernen liksom blir tåkete og ikke fungerer som vanlig, og at en føler seg isolert og alene. Slik forsøker hjernen å forsvare seg mot vonde emosjoner.

Men når folk begynner å snakke om sine sorgopplevelser viser de seg å være nokså like, helt ned til de samme drømmene. Professor Shear sier at det er viktig å bryte stressrekasjonene slik at de ikke på et vis setter seg i hjernen. De kan skje gjennom å snakke med andre, eller ved hjelp av kreative utfoldelse, kontemplasjon som f.eks. meditasjon, og gjennom religiøse aktiviteter. For noen hjelper det å skrive ned tankene og opplevelsene, og på den måten bli bevisst på det som skjer. I følge Shear går sorgen aldri egentlig over dersom tapet har vært stort, men sorgen skifter ansikt og vil fremstå på måter som gjør det lettere å leve med den. Det vil vanligvis bli mulig å minnes uten sorgens smerte.