Det er fortsatt litt tabu å snakke om tvil i menighetssammenheng. I hvertfall i menigheter der bekjennelsen er høy og lovsangen aldri er langt unna. I dag snakker jeg med Kristin Espeland som over flere år hadde en troskrise hun var åpen om til de nærmeste rundt seg i menigheten.
Hvordan var det å stå i tvil samtidig som store deler av vennekretsen var kristne, og mye av livet kretset rundt menighetsaktiviteter? Katrine Kjøllesdal er også med i samtalen og setter ord på hvordan det var å være nær venn og tett på menigheten i denne prosessen. Hvordan kan vi som søsken og menighet være der for de av oss som ikke er helt sikre i vår sak?