Hei, kjære lytter.

Her kommer en liten julefortelling fra meg, hold ut med meg, da jeg aldri klarer å lese denne historien, uten å gråte.

Jeg synes denne historien er så trist, og for meg kan den minne om en tid, da jula var ekstrem tung og vanskelig. Jeg føler på mange måter, at denne fortelling, representerer mye av det å være langt nede på rang stigen, i et samfunn med mye penger.

Denne historien får fram hvordan det er å stå på utsiden, å se inn, se inn til nye man kun kan drømme om, se inn til andre mennesker, som har det varmt og godt, og som spiser god mat i hyggelig selskap, mens man selv, står der helt alene, i kulda, mens ensomheten trenger seg på.

Og, kanskje derfor gråter jeg også så mye, når jeg leser denne historien, fordi den røre ved noe som en gang var sant, og som er en virkelighet for veldig mange mennesker, i dag.

God førjul, du skal vite at jeg tenker på deg, du der ute, som går i kulda, med tynne og slite klær. Du der ute, som lengter etter en varm og trygg stue, hvor du kan føle på omsorg, og mennesker som er gla i deg.