Lydia har rømt og sovnet alene i ørkenen. Her er det livsfarlig. Heldigvis blir hun funnet. Onkel Peter tar henne med til tempelet.

I tempelet ser Lydia både en bjørn og mannen på eselet. Begge to ser ut til å være like lei seg og sinna som det Lydia føler seg. Når mannen på eselet kaster et bord i bakken, klarer endelig Lydia også å gråte.