Med Runar Gudnason, Gunnhild Øyehaug og Morten Hammerborg
Det er få regionale stereotyper det knytter seg sterkere forestillinger til enn sunnmøringen. I lang tid har sunnmøringen måttet tåle å være selve bildet av gjerrighet i utallige vitser. Sunnmøringenes iherdige religiøsitet har også bidratt til bildet av et ganske kjipt og humørløst folkeferd. Men sunnmøringen blir samtidig beundret for sin påståtte seighet, sitt initiativ og sitt entreprenørskap. Ifølge Agnar Mykle kan du «spikre ein sunnmøring opp på veggen, endå veks han og vert feit.»
Selv om sunnmøringen står frem som et særegent fenomen, blir hen alltid også sett som en vestlending, ja ofte som selve essensen av det vestlandske. Og likevel hensleper disse vestlendingene sitt liv i et fylke som slett ikke kan defineres som et vestlandsfylke. Sunnmøringene er kan hende det vestlandskes nordligste utpost før det på uklart vis glir over i det romsdalske og ender i det trønderske før fylkesgrensen er passert.
Hvordan er det å være vestlendingen i Møre og Romsdal, atskilt politisk og administrativt fra det øvrige Vestlandet? Hvordan er det å være flertallet i et fylke, men hvor man generelt taper alle politiske kamper mot fylkeshovedstaden Molde? I hvilken retning går blikket til sunnmøringen – mot de andre fogderiene i skjebnefellesskapet Møre og Romsdal eller sørover mot oss andre? Hva betyr det å være sunnmøring? Og hva kan sunnmøringen fortelle oss om det vestlandske?
Dette er blant spørsmålene vi skal stille de to sunnmøringene Gunnhild Øyehaug og Runar Gudnason. Forfatteren Øyehaug er oppvokst i Ørsta, bosatt i Bergen og mottok nylig – for andre gang! – Nynorsk litteraturpris. Gudnason er for de fleste kjent som grunnlegger og frontfigur i rap-bandet Side Brok, et band som nok har gjort mer enn selv sambygdingen Ivar Aasen for å gjøre Hovdebygda kjent utover landet. Samtaleleder er som vanlig bergenser og historiker Morten Hammerborg.
Foto: Helge Skodvin/ Kolon og Kieran Kolle
All content for LittPod is the property of Litteraturhuset i Bergen and is served directly from their servers
with no modification, redirects, or rehosting. The podcast is not affiliated with or endorsed by Podjoint in any way.
Med Runar Gudnason, Gunnhild Øyehaug og Morten Hammerborg
Det er få regionale stereotyper det knytter seg sterkere forestillinger til enn sunnmøringen. I lang tid har sunnmøringen måttet tåle å være selve bildet av gjerrighet i utallige vitser. Sunnmøringenes iherdige religiøsitet har også bidratt til bildet av et ganske kjipt og humørløst folkeferd. Men sunnmøringen blir samtidig beundret for sin påståtte seighet, sitt initiativ og sitt entreprenørskap. Ifølge Agnar Mykle kan du «spikre ein sunnmøring opp på veggen, endå veks han og vert feit.»
Selv om sunnmøringen står frem som et særegent fenomen, blir hen alltid også sett som en vestlending, ja ofte som selve essensen av det vestlandske. Og likevel hensleper disse vestlendingene sitt liv i et fylke som slett ikke kan defineres som et vestlandsfylke. Sunnmøringene er kan hende det vestlandskes nordligste utpost før det på uklart vis glir over i det romsdalske og ender i det trønderske før fylkesgrensen er passert.
Hvordan er det å være vestlendingen i Møre og Romsdal, atskilt politisk og administrativt fra det øvrige Vestlandet? Hvordan er det å være flertallet i et fylke, men hvor man generelt taper alle politiske kamper mot fylkeshovedstaden Molde? I hvilken retning går blikket til sunnmøringen – mot de andre fogderiene i skjebnefellesskapet Møre og Romsdal eller sørover mot oss andre? Hva betyr det å være sunnmøring? Og hva kan sunnmøringen fortelle oss om det vestlandske?
Dette er blant spørsmålene vi skal stille de to sunnmøringene Gunnhild Øyehaug og Runar Gudnason. Forfatteren Øyehaug er oppvokst i Ørsta, bosatt i Bergen og mottok nylig – for andre gang! – Nynorsk litteraturpris. Gudnason er for de fleste kjent som grunnlegger og frontfigur i rap-bandet Side Brok, et band som nok har gjort mer enn selv sambygdingen Ivar Aasen for å gjøre Hovdebygda kjent utover landet. Samtaleleder er som vanlig bergenser og historiker Morten Hammerborg.
Foto: Helge Skodvin/ Kolon og Kieran Kolle
Symposium: Pleasure Until Death. On Epicurean Philosophy in the Poetry of Lucretius
LittPod
1 hour 9 minutes 8 seconds
5 months ago
Symposium: Pleasure Until Death. On Epicurean Philosophy in the Poetry of Lucretius
What is the relationship between philosophy and poetry?
For a certain radical current within the philosophical tradition, the relationship between philosophy and poetry seems to have been essentially characterised by pleasure. If philosophy has dispelled all illusions about eternal life and damnation after death, then what should prevent us from enjoying life here and now?
Oxford scholar, Jane Cooper, joins philosopher Eirik Fevang in a discussion of Epicurean thought, focusing on the first-century BC Roman treatise De Rerum Natura, which expounds the philosophy of Epicurus in poetic form, advocating for the good life in the light of human mortality. The relationship between death and pleasure is a central feature of the poem’s Epicurean message which exhorts the human subject to be free from the fear and pain brought about by anticipation of the afterlife. On a rhetorical and poetic level, De Rerum Natura aims to impart aesthetic pleasure. We will discuss the relationship between philosophy and poetry by looking at their fusion in Lucretius’ poem, focusing on how early modern translators of Lucretius responded to the ostensible “danger” of the poem’s aesthetic appeal, given its central incompatibility with Christian doctrine: the rejection of the soul’s immortality.
Jane Cooper is Examination Fellow of All Souls College, Oxford and a DPhil candidate at the University of Oxford, where she is writing a thesis on natural philosophy and sublime theory in early modern English poetics (1660-1740).
The conversation is in English.
Illustration: Giorgio de Chirico, 1914, The Song of Love via Wikimedia Commons
LittPod
Med Runar Gudnason, Gunnhild Øyehaug og Morten Hammerborg
Det er få regionale stereotyper det knytter seg sterkere forestillinger til enn sunnmøringen. I lang tid har sunnmøringen måttet tåle å være selve bildet av gjerrighet i utallige vitser. Sunnmøringenes iherdige religiøsitet har også bidratt til bildet av et ganske kjipt og humørløst folkeferd. Men sunnmøringen blir samtidig beundret for sin påståtte seighet, sitt initiativ og sitt entreprenørskap. Ifølge Agnar Mykle kan du «spikre ein sunnmøring opp på veggen, endå veks han og vert feit.»
Selv om sunnmøringen står frem som et særegent fenomen, blir hen alltid også sett som en vestlending, ja ofte som selve essensen av det vestlandske. Og likevel hensleper disse vestlendingene sitt liv i et fylke som slett ikke kan defineres som et vestlandsfylke. Sunnmøringene er kan hende det vestlandskes nordligste utpost før det på uklart vis glir over i det romsdalske og ender i det trønderske før fylkesgrensen er passert.
Hvordan er det å være vestlendingen i Møre og Romsdal, atskilt politisk og administrativt fra det øvrige Vestlandet? Hvordan er det å være flertallet i et fylke, men hvor man generelt taper alle politiske kamper mot fylkeshovedstaden Molde? I hvilken retning går blikket til sunnmøringen – mot de andre fogderiene i skjebnefellesskapet Møre og Romsdal eller sørover mot oss andre? Hva betyr det å være sunnmøring? Og hva kan sunnmøringen fortelle oss om det vestlandske?
Dette er blant spørsmålene vi skal stille de to sunnmøringene Gunnhild Øyehaug og Runar Gudnason. Forfatteren Øyehaug er oppvokst i Ørsta, bosatt i Bergen og mottok nylig – for andre gang! – Nynorsk litteraturpris. Gudnason er for de fleste kjent som grunnlegger og frontfigur i rap-bandet Side Brok, et band som nok har gjort mer enn selv sambygdingen Ivar Aasen for å gjøre Hovdebygda kjent utover landet. Samtaleleder er som vanlig bergenser og historiker Morten Hammerborg.
Foto: Helge Skodvin/ Kolon og Kieran Kolle
