Episode 93
Påsken er over og forskjellige happeninger og observasjoner er gjort i heimen. Og DET må damene selvfølgelig prate litt om!
Hva i alle dager er det som foregår i disse kvinnehjernene innimellom?
Noen ganger så styrer vi noe helt hinsides all fornuft. Vi ordner, mekker, regulerer, organiserer og finsnakker mer enn hva som forventes, eller faktisk ønskes.
Alle må være glade og ingen må føle seg utenfor...spesielt ikke mannen. Nei, det skulle tatt seg ut!
Se for deg et rom med bare venninner...praten går...latteren sitter løst...så entrer mannen rommet. Hva skjer da? Jo, hele dynamikken og stemningen endrer seg. Vi blir fokusert på HAN. Ser han. Gir han plass. Ordner og mekker så han ikke føler seg "left out".
Hvorfor gjør vi oss til ift våre menn?
Hvorfor blir vi sterke og kloke damer så inni helv... små når menn kommer inn i rommet?
Hvorfor lar vi omsorgsgenet vårt blomstre , eller dominere, for våre menn?
Hvorfor har vi ikke tillit til at den voksne mannen klarer helt fint å ta plassen sin selv, dersom han ønsker det? Eller er det de som har lært oss dette? Forventer de det?
Tror vi at vi er mer feminine dersom vi gjør oss litt mindre? Tar litt mindre plass? Blir litt blondete og petite?
Hvor ble det av "No more fucks to give"? (Ref. episode nr 41)
Skjerpings! Nå skal det øves på å ha tillit til at andre voksne mennesker (les: mannen) tar ansvar for seg selv, og ikke må ha hjelp til noe de faktisk aldri har spurt om.
Sånn! Der satt'n, gitt!
Sjallabais...