Tenk deg at Europa er et nabolag. Et nabolag der beboerne har inngått en avtale om å passe på hverandre, dele på kostnadene til felles sikkerhet, hjelpe dem som havner i trøbbel, og sørge for at ingen står alene når krisen rammer. Det er ikke alltid lett – noen krangler om hvor mye de skal bidra med, andre er uenige om hvem som har ansvar for hva, og en og annen nabo drømmer seg kanskje tilbake til en tid da de kunne gjøre som de ville uten å ta hensyn til fellesskapet. Likevel står de sammen, fordi de vet at alternativet – en hver for seg-holdning der ingen kan stole på noen – er langt verre.



Men nå er nabolaget under press. Borte i enden av gata sitter Vladimir i det mørkeste huset og plukker ut sine neste ofre, mens en nyvalgt vaktleder i USA, som tidligere var kjent for å bråke mest på fellesmøtene, har begynt å mumle om at han kanskje ikke lenger ser poenget med å hjelpe til når andre havner i trøbbel. Noen her i nabolaget tenker at det kanskje er best å holde en lav profil – ikke bruke for mye penger på sikkerhet, ikke engasjere seg i konflikter, og håpe at stormen blåser over.



Men det er nettopp nå vi må stå samlet. Demokratiet er ikke en selvfølge, det er en kontinuerlig dugnad. Europa har gått fra å være et kontinent preget av krig og nasjonalisme til et fellesskap hvor samarbeid og rettsstatens prinsipper ligger til grunn. Det var ikke en tilfeldighet – det var en nødvendighet. For vi har sett hva som skjer når land setter egne interesser foran alt annet, når diplomati svekkes og fellesskapet forvitrer. Europas historie er en påminnelse om at nasjonalisme og maktkamp sjelden fører til annet enn konflikt, splittelse og i verste fall krig.



EU, NATO og andre europeiske samarbeidsprosjekter handler ikke bare om byråkrati og lange møter – de er strukturer som sikrer trygghet, stabilitet og en fremtid der makt ikke trumfer rett. Ukraina minner oss hver dag på at frihet må forsvares, ikke bare i ord, men i handling. Og vi har et ansvar for å bidra – økonomisk, humanitært og politisk.



Samtidig krever vår tid mer enn bare militært samarbeid. Kriser kjenner ingen grenser, enten det handler om klima, energi eller sikkerhet. Europas evne til å stå sammen i møte med disse utfordringene vil avgjøre vår framtid. En grønn og rettferdig verden bygges ikke gjennom isolasjon, men gjennom partnerskap og felles løsninger.



Så ja, fellesskap koster. Det krever investering i forsvar, bistand og solidaritet. Men alternativet? En verden der autokratene vinner, der land står alene når krisen rammer, og hvor den sterkestes rett igjen blir loven i Europa. Det kan vi ikke la skje. Å stå sammen er ikke en tvangstrøye, men et valg – og et valg vi ikke har råd til å ta lett på.