Epilog:

Ask åpner opp om både stort og smått. Men denne mystikken, som i alle fall skribenten syntes er noe vanskelig å få helt tak på - samsvaret mellom Ole’s uttalelser rundt eget talent, opp i mot tempoet fra å være en "no body", til å spille inn plater med musikerne til de største artistene i verden. Konkludere med å aldri helt ha fått det til, -men samtidig vise til 23 år som artist i USA, for deretter kjøpe en herregård i Danmark?

Hvilke barometer som avgjør hvor stor du er, er nok ikke som her hjemme.

-En uke etter denne serien ble lansert, tikket det inn en sms fra Ole:

"Hei Anders, jeg veit ikke om du tenker det er relevant. Men kom på at jeg kunne jo kanskje fortalt om da Julia Roberts under en treningsøkt stoppet opp fordi hun ville hilse på meg?"

Har jobbet litt for å trekke ut kuriositeter som nettopp dette, slik at eksempelvis Roberts ikke skal anses som uviktig under innspilling. For disse detaljene kommer ikke av seg selv!

-Kanskje det var helt riktig av Ole, nettopp å ikke legge hoveddelen av karrieren sin til Norge likevel? Og her finnes ingen nykker. For musikalsk sett tror jeg Norge ville blitt for lite for Ole. Behovet for å spille sin musikk, -leve ut kunsten, der sjangeren hans har sine røtter. Spille med likesinnede.

-Sitat; «Det er ikke sånn som mange tenker, at der er det en stor kultur for å heve seg over andre, hvem som er størst osv. Man kan få være seg selv?»

-Vil tro ikke alle er av samme oppfatning. Det jeg også tror, gjennom denne serien, etter samtaler både med og uten mikrofon.. Jeg tror svaret ligger i at rang, status i miljøet osv. -kanskje Ole’s opplevelse ikke nødvendigvis er hva flest ville svart?

For hvem Ole er over der, har det jo blitt naturlig for meg å få danne seg et bilde av. Som alt annet.

-Som når Prince blir stående å lytte til Ole’s musikk foran scenen på en liten lukket fest.

-Hvor det er rutine for politiet å sperre av hele gater når Ole’s nærmeste får venne-besøk.

-Når Ole’s musikere/produsenter samtidig jobber med de største i verden..

Hvor mange plater man selger, eller antall "streams", -jeg tror ikke det nødvendigvis definerer statusen i dette miljøet. Men hvem man er som person, som musiker/kunstner, -innad i miljøet - hvilken plass man tar, eller blir gitt for den sags skyld, - DET betyr noe.

Og dra til USA, omgitt av musikalske (og andre tydeligvis), storheter fra første stund - Det er fordi du er en av de selv det, Ole.

-Jeg tror ikke hvem som helst som "dropper innom" Abbey Road, får de ansatte til å trille frem pianoer og flygler, brukt av The Beatles. Studioet har 150 000 turister årlig kun på utsiden, som er fornøyd bare de kan krysse veien fra dette kjente Beatles coveret.

Ole krysset det gangfeltet på vei inn døra han, og i farta glemmer å i det hele tatt bruke noen av pianoene under innspilling. "Glemmer". -Hans ord. Men det var jo ikke tenkt piano i låten? Så kunsten kommer først tenker jeg da.

-Fast dommerplass i Grammy Awards? Sjefen selv oppsøker Ole i studio, og overtaler han personlig. Hvorfor skulle han det?

Ole har forbilder som alle andre han, men at Ole Ask er en stjerne selv- veit ikke om han faktisk er klar over det?

Anders V. Bjerke

Vi hørte:

-Salty tears – (Its been a while)

-Let sun and rain come –

(P.O Box Songs with Different atmosphere)

-Jade Stone – (Jade Stone)

-Aching bones – (White Anemone)

-Ball and Chain – (Open G)

-Takk til:

-Ole Ask

-Roller Records

-Tono

-Foto: Nina Djærff

-Redaksjonell rådgiver: Anna S. Knudsen

-Camilla for intro

-En Podkast-serie (c) 2024